Israel og Palestina – to stater?

Den som ble likvidert var en ortodoks jøde, Jacob de Haan, journalist og dikter, som var positiv til å utvikle en stat i samarbeid med den arabiske befolkningen. Dette var svært upopulære tanker blant sionistene som var innstilt på å overta hele landområdet som omfattet Palestina og Jordan.

I Fvn. 27/7 kan vi lese at de samme tankene omfavnes av organisasjonen Ordet & Israel som nettopp hadde stevne i Grimstad. Dette ut fra en religiøs overbevisning om at det som skjer (jødenes overtagelse av de palestinske områdene – det såkalt lovede land) er tegn på at endetiden er nær – noe som ses fram til med stor entusiasme i enkelte religiøse miljøer.

I denne forbindelsen kan det være relevant å gjengi et innlegg i Klassekampen 25/7, skrevet av pensjonert lektor Per Velde. Det har overskriften ”Vi har stjålet deres land”:

”Det har stått en del i mediene i det siste om at Hamas vil forhandle, og at de ikke vil forhandle. Hvis de ikke vil forhandle, har de muligens fulgt rådet fra Israels første statsminister, Ben Gurion, som sa det slik: ”Hvis jeg var arabisk leder, ville jeg aldri underskrive en avtale med Israel. Vi har tatt landet deres. Det er sant at Gud lovte det til oss, men hvordan skulle det interessere dem? Vår gud er ikke deres. Det har vært antisemittisme, nazisme, Hitler og Auschwitz, men var det deres feil? De ser bare én ting: Vi har kommet og stjålet landet deres. Er det noen grunn til at de skulle godta det?” Og i 1938: ”La oss være klar over sannheten om oss selv. Politisk er vi aggressorer, og de forsvarer seg. Dette er deres land, fordi de bor her, men vi ønsker å komme hit og slå oss ned, og i deres øyne ønsker vi å ta fra dem landet deres” Og på spørsmål fra Yitzak Rabin om hva som da skulle skje med palestinerne, svarte han; ”Wipe them out - fei dem vekk!” FN ga Israel et land over hodet på landets innbyggere. Men Israel og Ben Gurion ville ha mer: ”Det er ikke snakk om å opprettholde status quo, vi må skape en dynamisk stat, klar til å ekspandere.” Og det er vel nettopp det vi nå ser, og som vi har vært vitne til siden 1948.”

Jeg synes innlegget til Per Velde taler for seg, og har ingen ytterligere kommentarer – kanskje bortsett fra en liten saksopplysning:

Yitzak Rabin var Israels statsminister i to adskilte perioder og fikk i 1994 Nobels fredspris sammen med Yasir Arafat og Shimon Peres for fredsarbeid som førte til Oslo-avtalen (som dessverre ikke førte til så mye). Han ble myrdet 4. november 1994 av en radikal, høyreorientert ortodoks jøde som var sterkt i mot at avtalen skulle signeres.

Israel og Palestina – to stater?

Vi får leve i håpet, selv om det kan se ganske så håpløst ut.