Innbilt syke? Så enkelt er det ikke.

Som så ofte ellers, er virkeligheten mer komplisert. Statistikk kan tolkes på ulike måter. Dette gjelder også i dette tilfellet.

I en tilsvarende oversikt for 2018 dreide det seg om 23.500 i løpet av et helt år (2018). Altså har det vært en viss nedgang frem til i dag. Antallet er i første omgang overveldende, men når det opplyses at totalantallet polikliniske pasienter er 705.000 (2018) og frafallet dermed blir 3,3 pst., blir tallet straks mindre sjokkerende. Når det i tillegg opplyses at 15.000 av de 23.500 gjelder pasienter ved poliklinikkene for psykisk helse og rus, får saken et helt annet perspektiv. For de somatiske (kroppssykdom) poliklinikkene blir det prosentvise frafallet dermed langt under 3,3 pst.

Umiddelbart vil vel de fleste si at det går da ikke an å glemme noe så viktig som en sykehustime. Det en ser bort fra da, er at det er en menneskelig egenskap å glemme, noe som forsterkes hvis en ikke er helt frisk. Et frafall på noe under 3,3 pst. er kanskje noe en må regne med som uunngåelig. Frafall på 0 pst. er like uoppnåelig som 100 pst. sikkerhet på veiene.

Går man dypere inn i statistikken, vil en oppdage at det er pasientene innen psykisk helse og rus som ødelegger statistikken og økonomien, og fagpersonellet har ved tidligere anledning uttrykt bekymring for ressursene som går til spille, at ventetiden går opp og effektiviteten går ned fordi pasientene ikke oppfører seg som normale mennesker. Det fagpersonellet bør være klar over er at deres pasientgruppe for en stor del ikke oppfører seg «normalt». Det er det selve sykdommen dreier seg om. At det for denne gruppen kanskje ikke er hensiktsmessig å basere seg på at behandlingen skal skje i avtalte timer på sykehuset. Det kan kanskje tenkes at det finnes mer hensiktsmessige måter å hjelpe disse pasientene på enn å innkalle dem til møter på sykehuset. Hva om å treffe noen på NAV-kontoret, eller i fellesskap med den kommunale helsetjenesten, eller hjemme hos pasienten? Kort sagt: å gå bort fra den behandlingsformen som i praksis har vist seg å medføre stort frafall og dårlig resultat. Hvis en ikke endrer praksis, er det overveiende sannsynlig at frafallet vil holde seg konstant. Årsaken er ikke at disse pasientene «ikke er særlig syke», snarere tvert imot.