Ingrid (36) fekk kreft og måtte amputere som åtteåring – aldri har ho vore nærare draumen

13 hours ago 1



– Eg skjønte ikkje heilt kva det betydde. Eg ville berre tilbake til kvardagen og bli som alle andre.

Ingrid Djupskås fekk livet snudd opp ned som åtteåring. Ein fot førte Ingrid inn i ein spiral med livsendrande avgjersler og tunge beskjedar.

Jente sitter baklengs på ein stol og lener hodet på hendene sine.

Ei rastlaus Ingrid Djupskås på sjukehus under kreftbehandlinga.

Foto: Privat

I ein stor kald hall utanfor Oslo møter NRK Ingrid. Inne i hallen legg to stykk ned ein avgjerande sluttspurt.

Stein etter stein vert sendt 40 meter langs bakken, i ein behageleg fart, mot ein blink som ligg fryst under isen.

Frå rullestolen plasserer Ingrid Djupskås steinane så godt ho kan nærmast den kvite vesle prikken langt der borte.

– Eg vil sei at vi er på «track». Det nærmar seg no.

Meir om det seinare.

Bildet viser en person iført en rød jakke med norske symboler og logoer. Personen sitter i en rullestol og har på seg mørke briller. Omgivelsene inkluderer norske flagg i bakgrunnen. Det er tydelig at dette er en situasjon med tilknytning til idrett eller en arrangement. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Ingrid tydeleg misfornøgd med ein av steinane under treninga.

Foto: Johan Edward Bull / NRK

Ein skade som ikkje slepp taket

Då Ingrid var åtte år fekk ho kraftige smerter i beinet. Ho klarte ikkje å rekke ut beinet og det vart funnen ein svulst. Ho hadde fått ewings sarkom, ein type beinkreft.

For å bli frisk var einaste utveg amputasjon av høgre hofte. Samtidig måtte ho gjennom tolv cellegiftkurar.

Sjølv om kreften slapp taket eit år seinare, vart kvardagen aldri det same.

Utan eit hofteledd vart lårbeinet sett opp i korsryggen. Det var utfordrande å bevege seg normalt.

Etter kvart fann ho gleda i idretten. Først med boccia. Men då ho fylte 15 år, trengde ho større fysiske utfordringar.

– Mamma «heiv» meg i bassenget og sa: «Kanskje det er på tide gjere noko anna enn å ligge på sofaen».

Ein gneiste vart tent. Ho ville bli ein av Noregs beste parasvømmarar.

Men bassenget vart også ein fristad.

– Eg fann ein plass der ingen såg at eg hadde eit handikap. Eg kunne gøyme meg. Eg var som alle andre. Ein stad der eg høyrde heime.

Skulle til Paralympics

Svømminga vart altoppslukande. Ho trente 30 timar i veka og kjempa seg mot noregstoppen. Det store målet var Paralympics i London 2012.

– Det var det eg hadde kjempa for dei siste seks åra.

Foreldra hadde allereie kjøpt billettar. Ho hadde klart tidskravet. Fire utøvarar skulle bli tatt ut.

Ingrid Djupskås ligger i et svømmebasseng og ser mot kamera.

Tilbake til då Ingrid var i noregstoppen i parasvømming. Det store målet var Paralympics i London 2012.

Foto: Patrick da Silva Sæther/NRK

Ingrid vart rangert som nummer fem, og måtte sjå konkurransane frå tribunen i London.

Ho vart både sur og irritert over at sjansen glapp. Eit tungt slag for drammensaren.

– Eg la Paralympics-draumen på hylla. Det var min sjanse.

Den store treningsmengda sleit på kroppen. Ho fekk mellom 40 og 50 epilepsianfall om dagen, og beinet vart verre for kvar dag som gjekk.

I 2014 måtte ho gi seg med svømminga for å unngå å trene seg i stykk.

Bad om amputasjon

Den plutselege treningsstoppen vart ei ny vending for Ingrid.

– Når aktivitetsnivået går såpass ned legg ein på seg. Smerta i beinet vart enda verre.

Ho såg på det høgre beinet som ein overflødig del av kroppen, ho kunne ikkje gjere noko produktivt med den. Til slutt klarte ho ikkje gå til butikken.

Endeleg fekk ho lov til å gjere det ho hadde tenkt på i fleire år. Amputere heile beinet.

Rullestol vart det einaste alternativet, men Ingrid følte seg mykje friare.

En person står ved et mobil hjelpemiddel, som ser ut til å være en støtte for gang. Personen holder seg fast i styret og har på seg komfortable klær. Omgivelsene viser en helseinstitusjon med linoleumsgulv og møbler i bakgrunnen. Det er også en avisstativ med publikasjoner synlig på venstre side. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Her står Ingrid få veker etter beinamputasjonen, for å øve på å gå og hoppe.

Foto: Privat

– Du kan ikkje meine det

– Ho har alltid vore ei skikkeleg tøff jente som har visst kva ho ville, seier mor Line Djupskås.

Ho fortel om ein barndom prega av tunge avgjerder men også sprudlande energi.

Sjølv nektar ho for at dottera vart «kasta» i ut i bassenget, men at det var ei gjensidig søken etter idrettar med stort aktivitetsnivå.

Då Ingrid skulle amputere heile foten, prega det også familien.

– Eg tenkte heile vegen «du kan ikkje meine det». Det var brutalt og det er jo ingen retrett.

En person står utendørs i et vinterlig landskap med snø og nakne trær i bakgrunnen. Vedkommende har på seg en grønn jakke og en brun genser. Det er en grå himmel som skaper et dempet lys i omgivelsene. Bildet er nærbilde med fokus på personen i fremgrunnen. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Mor Line Djupskås har støtta vala Ingrid har gjort gjennom oppveksten, sjølv om ho først var skeptisk til den siste amputasjonen.

Foto: Privat

Etter ein grundig prosess med samtalar, sjukehus, legar og psykolog vart det avklart.

– Ho var veldig bestemt. Og det var klokt, for no har ho det mykje betre.

Og reisa mot toppen i ein ny idrett imponerer ei stolt mor.

– Eg veit ikkje om det har hjelpt å ikkje bli tatt ut den gangen i 2012, men eg unner ho det verkeleg.

Ein trenar som fører vegen

Ingrid var ivrig etter å komme seg tilbake til idrettsmiljøet. Gjennom ein e-post dukka paracurling opp, med landslagstrenar Peter Dahlman i spissen.

– Eg hadde nok ikkje spelt curling visst ikkje eg hadde hatt Peter.

Trener Dahlman er ikkje overraska at Ingrid har klart å omstille seg til ein ny idrett.

– Ho er målretta og fullfører det ho startar på.

En person i rød jakke sitter på huk og holder en curlingkost i den ene hånden, mens han har en fjernkontroll i den andre. Omgivelsene ser ut til å være en curlingbane med en svart og hvit rutevegg i bakgrunnen. Det er også synlig en kurv i plast i bakgrunnen. Bildefokuset er på personen og handlingen. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Peter Dahlman har vore trenar for det norske landslaget i paracurling i 11 år.

Foto: Johan Edward Bull / NRK

I startperioden måtte dei lære seg å kjenne kvarandre, for dei hadde i utgangspunktet to ulike treningsmetodar. Han frå curlingmiljøet og Ingrid frå svømminga.

– Det vart til slutt eit veldig godt samarbeid der vi møttest på midten, fortel Dahlman.

Siste innspurt

Vi er tilbake i den kalde hallen. Det er éin stein igjen av spelet, og den ligge like framfor Ingrid. Visst ikkje ho treff godt, tapar ho mot trenaren.

Ho tek seg tid til å rette litt på rullestolen, eit par centimeter til venstre. Ho festar den gule, nesten tjue kilo tunge steinen til staven.

En person i rullestol deltar i curling på en isbane, iført rød jakke. Vedkommende bruker en lang pinne for å spille en curlingstein, som er synlig i forgrunnen. I bakgrunnen kan man se en vegg med norske flagg og en poengtavle for curling. Omgivelsene er innendørs og gir kontekst til aktiviteten. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Ørsmå detaljar er forskjellen på vinn eller tap i curlingsporten.

Foto: Johan Edward Bull / NRK

I ein roleg, men bestemt bevegelse skyver ho den frå seg. No kan ho berre vente.

Den siste gule steinen sneiar ein av dei raude og legge seg på den kvite prikken i midten.

Ingrid smiler, ho slår Dahlman og vinn den interna konkurransen i curlinghallen på Snarøya.

Dei siste fem åra har ho tatt steg for steg mot noregstoppen.

– Ein treng ikkje vere i topp fysisk form i denne idretten. Men eg har jobba ganske hardt for å komme hit. Det er eg ganske stolt av.

To personer i rød overtøy deltar i curlingaktivitet på isbane. Den ene personen sitter i rullestol og holder i en curlingslange, mens den andre står bak og assisterer. Bakgrunnen viser en innendørs idrettsarena med hvite vegger og svart-hvite rutete gardiner. Det er flere curlingsteiner plassert på isen i nærheten. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Ingrid Djupskås og Peter Dahlman trenar ofte saman aleine i curlinghallen på Snarøya.

Foto: Johan Edward Bull / NRK

Gjennom gode resultat tidlegare er Noreg kvalifisert til Paralympics i Italia i mars.

Og 36 år gamle Ingrid Djupskås er ein av fem som er tatt ut i troppen, 14 år etter at London-draumen gjekk i grus.

– For ein gang skyld er det mitt namn som står på den uttakslista.

No tar ho ein dag om gangen og gler seg til turen til Italia.

– Vi ønsker jo å vere blant dei fire siste i semifinalespel. Men eg vil ikkje «jinxe» det heller, seier Ingrid medan ho ler.

Publisert 11.01.2026, kl. 08.00

Read Entire Article