Ingen streiker. Ingen sure miner. Ingen terror. Hva skjedde?

Først valgsjokk og splittelse. Deretter to uker med fest, jubel og entusiasme. Kan det vare?

OL i Paris var også en stor sportslig suksess for Frankrike. President Emmanuel Macron sørget for å være på tribunen der en av de store heltene, Leon Marchand, svømte seg inn til nytt gull. Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten

Sjefen for Paris-OL sa det selv rett før OL-ilden ble slukket søndag: Franskmenn blir sett på som evige kranglefanter. Plutselig var bildet snudd helt.

Frankrike er kjent for streiker og demonstrasjoner. Terrortrusselen er stor. På toppen av dette er det politisk kaos. Ingen vet hvem som blir statsminister.

Men under OL har togene gått, bortsett fra et sabotasjeforsøk på dag én. Det har ikke vært streiker. Og franskmennene har vært entusiastiske og stolte. Både fransk og utenlandsk presse konkluderer med at OL har vært en stor suksess.

Hva skjedde?

– En opptur

– Det har vært en opptur for Frankrike. De har vist seg fra en ny side. Det er ikke den franske arrogansen som har preget disse lekene. Å si at det har vært et sensasjonelt OL, er ikke å overdrive, sier Kjerstin Aukrust.

Hun er førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo. Sammen med Nupi-forsker Pernille Rieker er hun redaktør for boken «Franske tilstander». Den beskriver Frankrike som et land av paradokser.

Paris brukte sine verdenskjente landemerker som kulisser under OL. Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten

Et av paradoksene de nevner, er at franskmenn ofte fremstår som misfornøyde eller sinte selv om de bor i et land med en stor velferdsstat, og som ser på seg selv som storslått.

Å protestere er en viktig del av fransk kultur og historie, forklarer Aukrust.

OL er unntaket som bekrefter regelen, mener hun. Der fikk Frankrike vist alt de kan.

– Men OL har ikke løst alle problemer. Det er fortsatt mange som sliter økonomisk, det er mange arbeidsledige, mange hjemløse, og landet har stor gjeld.

For eksempel ble det voldsomme protester da president Emmanuel Macron hevet pensjonsalderen til 64, som er langt lavere enn i andre land.

– Det kan virke rart for nordmenn. Men det handler også om en annen arbeidskultur i Frankrike. Det er større forskjell mellom sjef og ansatt. Det virker ikke så givende å jobbe. Derfor er de opptatt av å hegne om fritiden, det gode liv, sier Aukrust.

Nå er spørsmålet hvor lenge OL-ånden vil vare.

President Emmanuel Macron har stått på tribunene og heiet på franske gullvinnere. Og har kunnet ta ære for OL-suksessene. Men det er helt i det blå hvordan han skal løse den politiske krisen han selv utløste ved å oppløse nasjonalsamlingen i juni.

Det skjedde etter at ytre høyrepartiet Nasjonal samling ble største parti under EU-valget i juni.

Taktisk stemmegivning i valget til nasjonalforsamling sørget for at Marine Le Pens parti ikke fikk makten. Ingen av fløyene har rent flertall. Den sosialistiske fløyen ble størst.

Under OL har det vært borgfred. Nå er hverdagen tilbake.

Statsminister Gabriel Attal er statsminister på lånt tid. President Macron må finne en ny regjeringssjef etter valget i juli. Foto: Kai Pfaffenbach, Reuters/NTB

Til sportsavisen L’Equipe sa Macron mandag at «ofte, når du skrur på TV-en eller leser aviser, snakkes det om nedgangstider. Men franskmennene har funnet ut at de kan gjøre ting sammen».

– Macron har antydet at han vil prøve å forlenge den olympiske ånden så lenge som mulig. Han prøver også å dra en linje fra OL til den politiske situasjonen og si at dette viser at folk ønsker å stå sammen, sier Aukrust.

Hun sier at Macron fikk mye kritikk for å ha lyst ut nyvalg rett før OL. Nå prøver han å frikjenne seg selv ved å hevde at det ikke påvirket lekene negativt, mener hun.

Men Aukrust sier at selv om franskmennene de to siste ukene har vært glade og tilsynelatende har glemt alle krisene, vil effekten neppe bli varig.

Kan utløse nye protester

Venstresiden, som vant valget, har foreslått den ukjente Lucie Castets som statsminister. Men mye tyder på at Macron leter etter en statsminister fra det politiske sentrum.

– Kan han se bort fra at venstresiden ble størst i valget?

– Ja, det er presidenten som peker ut statsminister. Siden ingen har rent flertall, er det åpent. Og han er nok redd for at en fra venstresiden vil reversere hans politikk, for eksempel pensjonsreformen.

– Risikerer han at det blir misnøye igjen?

– Ja, utnevner han en fra høyresiden, tror jeg det blir ramaskrik. Da skulle det ikke forundre meg om det ble store protester igjen. Husk at de gule vestene var i gang kort tid etter at Frankrike vant fotball-VM i 2018.

– Hvorfor var det så stille under OL?

Aukrust peker på at det ble satt inn enorme ressurser både i transportsektoren og i politiet. Det har gjort det vanskeligere å protestere, tror hun.

– Jeg tror også at for mange franskmenn som har tatt del i euforien, ville det føltes umusikalsk å organisere en protest. Det ville vært dårlig PR.

De 45.000 frivillige som har bidratt under OL, har fått mye skryt for jobben de har gjort. Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten