Ingen har hele fasiten om kjønnsinkongruens. Derfor må vi lytte og stille spørsmål.

Mikael Scott Bjerkeli (bildet) skriver at mange delte ærlige erfaringer da kronikken hans om kjønnsinkongruens ble publisert. Foto: Privat

Ingen har hele fasiten. Derfor må vi lytte.

Takk til Frende Lorentzen i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) for responsen i Aftenposten 21. november på innlegget mitt. Når debatten om behandling av unge med kjønnsinkongruens engasjerer mange, er det et tegn på at temaet berører flere. Nettopp derfor trenger vi rom for å stille spørsmål – uten å bli tillagt motiver vi ikke har.

Den norske studien jeg viser til, Nyquist et al., er i ettertid blitt kritisert for manglende samtykke. Det skal tas alvorlig, men gjør ikke funnene verdiløse. Studien bekrefter et mønster vi ser i flere land. Jeg nevner dette ikke for å svekke enkeltpersoners behov for hjelp, men fordi vi må forstå kompleksiteten i gruppen som søker behandling – og la det prege helsehjelpen.

PKI viser til internasjonal faglig konsensus. Jeg mener bildet er mer sammensatt. Sverige, Finland, Storbritannia og nå Danmark beveger seg mot en mer forsiktig modell. Den britiske Cass-rapporten, et solid faglig arbeid, understreker behovet for å bygge kunnskapsgrunnlaget før bred behandling. Det handler ikke om å nekte hjelp, men å sikre at hjelpen er trygg.

Faglig uenighet finnes. Den kan ikke forklares med ytre høyre-ideologi alene. Å tolke forbehold som «anti-trans-retorikk» er en farlig forenkling – og gjør ærlig samtale vanskelig.

Jeg har aldri hevdet at unge med kjønnsinkongruens er mindre kompetente enn andre. Samtykkekompetanse handler ikke om alder alene, men hva som står på spill. Når behandlingen kan gi varige konsekvenser og mange strever med psykiske eller nevrobiologiske utfordringer, trenger vi tryggere rammer – ikke fordi ungdommen er mindre verdt, men fordi ansvaret er større.

PKI sammenligner hormonell behandling med bruk av p-piller. Det er en farlig overforenkling. P-piller kan vanligvis stoppes uten varige konsekvenser. Kjønnshormonell behandling kan gi permanente endringer. Risiko og omfang er ikke sammenlignbare – derfor må vurderingene være ulike.

Mange delte ærlige erfaringer da kronikken min ble publisert. Men også personangrep. Kommentarfeltet vårt, til Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) Facebook-side ble så uforsonlig at vi måtte stenge det.

Vi må stikke fingeren i jorden. Slik kan vi ikke snakke til hverandre. Det skader debatten og dem vi ønsker å hjelpe. Ingen har hele fasiten. Derfor må vi lytte og stille spørsmål – også når det er krevende.