Ikke bygg et nytt nasjonalteater eller et nytt musikkhus. Bygg et kunst- og innovasjonshus.

Det Norske Kammerorkesters ambisjoner er å utvikle oss slik at vi i løpet av de neste ti årene like gjerne kan påberope oss å være et teaterkompani som et orkesterkompani, eller kanskje noe midt imellom, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra orkesterets konsertteaterforestilling i fjor. Foto: Øyvind Tveter

Ikke bygg et nytt nasjonalteater eller et nytt musikkhus. Bygg et kunst- og innovasjonshus.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tidligere teatersjef, operadirektør og filmprodusent Tom Remlov vil fri teateret fra bygget under tesen om at «du kan ta teateret ut av bygget, men ikke bygget ut av teateret». Et mer enn 100 år gammelt teaterbygg kan uansett ombygging og pengebruk ikke tilfredsstille dagens krav til hva det nye Nationaltheatret trenger for å utøve sin kunst. Det må et nytt hus til, og det bør ligge på Tøyen.

Samtidig, et olympisk steinkast unna dette ærverdige loslitte teaterbygget, sitter et orkester og vantrives i et Konserthus bygget i 1977 der det er akustikken som faller fra hverandre. Nå vil de gjennom private midler bygge et nytt musikkhus.

Ved å bytte ut ordet konsert med musikk signaliserer de et hus som skal åpne nye dører til omverdenen og samtidig – forhåpentlig – redefinere et orkesters samlede virke.

Rom for de virkelig nye tanker

Remlov begrunner sitt skille av hus og kompani med nye forventninger og krav som er avstedkommet gjennom de drøyt 100 årene teateret har bestått.

Oslo-Filharmonien begrunner på mange måter sitt behov med det samme. Kunsten trenger nye fysiske rammer i form av bygg som muliggjør og ikke begrenser.

Slik sett har de to felles mål og visjon. Så hvorfor snakker ikke de to sammen?

Et felles hus med rom for de virkelig nye tanker og som peker i en ny retning der et teater ikke nødvendigvis er et teater om 100 år, og ganske sikkert et orkester slik som vi kjenner det i dag, ikke fremdeles ser likt ut om 50 år.

Om kunstinstitusjonene skal utvikle seg videre, må de også tørre å snakke om grep utover dagens kunstneriske sjangergrenser. Om ikke risikerer vi å få den samme diskusjonen igjen om nye 50 eller 100 år.

Trenger hus som er bygget annerledes

Selv leder jeg et lite ensemble i det frie feltet, Det Norske Kammerorkester. Våre ambisjoner er å utvikle oss slik at vi i løpet av de neste ti årene like gjerne kan påberope oss å være et teaterkompani som et orkesterkompani, eller kanskje noe midt imellom.

Egentlig spiller det ingen rolle hva vi kalles, så lenge vi lager gode konserter og forestillinger som folk vil både se og høre.

Det vi imidlertid er veldig sikre på, er at konsertformen i fremtiden vil utfordres og gradvis bli mer og mer visuell.

Teateret er for lengst blitt musikk. Nå vil musikken bli mer og mer teater. Men hvordan vi utformer de scenene som ivaretar slike behov, er ikke på agendaen.

Derfor trengs det nye hus, men hus som er bygget annerledes enn det dagens teater- og konsertscener tradisjonelt blir smidd over.

Bygg et kunst- og innovasjonshus

Vi vet at teateret i dag krever helt andre rammer enn for 100 år siden, men vi kan samtidig anta at om 100 år ligner ikke dagens teater det vi ser i dag. Og om 100 år ser heller ikke byen ut som i dag.

Derfor er det ikke fremtidsrettet å legge alle kulturhus til Oslo øst. Kanskje er øst blitt vest om 100 år og alle skriker etter kulturhus på vestkanten.

Finn heller gode steder spredt utover byen, steder som vi har tro på er godt tilgjengelige både om fem år og om 100 år.

Ikke bygg et nytt nasjonalteater eller et nytt musikkhus. Bygg et kunst- og innovasjonshus, og bygg det sammen med hjem for syke, hjem for demente, skoler for kreative fag og skoler for realfag, men aller helst sammen med utdannelsen, eller skal vi heller si dannelsen, av alle dem som i fremtiden skal bli samfunnsvitere, siviløkonomer og lærere.

Det fremtidige samfunnet

Kunst tilhører ikke lukkede rom. Kunst tilhører dannelsen av det fremtidige samfunnet og skal sørge for at vi fremdeles om 100 år er et godt og levedyktig demokrati.

Kunsten må i vesentlig større grad bidra i dette perspektivet, både i form av å underholde, utvikle, pleie og danne hver og én av oss.

Da er forhåpentlig ikke målet å være landet som er rikest på penger, men på rike liv. Om det livet er på Tøyen eller Montebello er vel ett fett?