I starten trodde kritikeren det ville bli en sekser

BOK: Så vakkert. Så flytende. Så belest. Så underlig overfladisk.

Nelio Biedermann er en vidundermann fra Sveits. Men det er noe uferdig over den skjønne romanen hans. Foto: Ruben Hollinger/Cappelen Damm

Nelio Biedermann. Lázár. Roman 315 sider. Oversatt av Ute Neumann. Cappelen Damm.

Lureri. Her leser jeg de 30 første sidene av «Lázár», og tror at jeg skal få gi sekser til en skjønnlitterær bok for første gang på to år.

Språket er så fortryllende vakkert, så lekent og så modent. Boka er så lettlest også; sidene bare løper av gårde. Sveitseren Nelio Biedermann har fått genidyrkende tilbakemeldinger.

Åpningen er jo frisk. Monarkiet Østerrike-Ungarn. Baronessens sønn, horungen Lajos von Lázár, fødes med glassaktig hud i skogslottet. Baronen er ikke glad.

Tida er rett etter det forrige århundreskiftet, og da snakker vi gamlinger fremdeles om rundt 1900. Redselsvekkende skygger beveger seg blant trærne. Her er det jammen meg noe mystisk på gang. Onkelen til barnet ble gal av å bo der. Jippi!

Så fisler det liksom ut litt, og vi får slett ikke svar på alt vi lurer på. Historien snirkler seg harelabbene gjennom Titanic-forliset og to verdenskriger, holocaust og kommunistregimer og midt inni fødes et annet barn som snakker med skyggene. Her er referanser til alt fra Sartre, kanskje, til Goethe og Joyce og Proust og sånne. Det er så flinkt, atte.

Men innimellom er det som om Biedermann er en slags jomfru som prøver å beskrive sex. Alt er belest og derfor anatomisk og fysiologisk korrekt. Han ville sikkert gjort det godt på prøven i forplantningslære. Men han vet tilsynelatende fint lite om saftene, dampen, lydene, overveldelsen, grapset og grafsingen og alt det andre som skiller grei sex fra en skuffende yogatime.

Kanskje er dette overfladiske gjort med vilje. Han vil bare skumme, observere, tolke lite. Fortelle en historie full av hull som en sveitserost. Men det fungerer ikke noe særlig.

Ikke én eneste gang i løpet av drøyt 300 sider blir jeg rørt eller opprørt, sint, lei meg eller glad. Jeg kjeder meg ikke engang. Figurene er for grunne til at jeg bryr meg. Ikke engang når noen av dem dør.

Jeg kommer aldri til å ønske meg at noen skriver lange bøker unødvendig, men denne boka går ikke nok i dybden. Da kunne han heller latt være å sette opp skilt til noen av de unødvendige blindveiene rundt skogslottet.

For meg er stjernen oversetteren Ute Neumann, som igjen har gjort en kjempejobb med å gjendikte alt det vakre til norsk. Biedermanns språk lukter det fremtidig storhet av. Kanskje vil den neste boka hans få meg til å forstå hvor makeløs han er. Med Neumanns hjelp.