I Aftenpostens saker fremstilles dødshjelp som løsningen på døden

Dødshjelp krever en balansert dekning hvor også innvendingene mot legalisering kommer tydelig frem, skriver Maria Elisabeth Selbekk.

Dødshjelp er et etisk vanskelig tema.

I flere reportasjer det siste året har Aftenposten fulgt kreftsyke Rikke de Lange gjennom sykdomsforløp, politisk arbeid og inn i den siste fasen av livet. Det har vært sterke reportasjer, og det er prisverdig av Rikke de Lange og familien å stille opp og vise frem realitetene av sykdom og livets avslutning. Vi kommer tett innpå døden, og det er vondt å lese for oss alle.

Samtidig med dette har de Lange samarbeidet med Retten til en verdig død om et lovutkast for å legalisere dødshjelp i Norge.

Dødshjelp er ikke et nøytralt tema. Det handler om staten skal legalisere hjelp til selvmord og sette et godkjent-stempel på hvem som lider nok og fortjener å få dø. Temaet er høyst sensitivt og krever derfor en balansert dekning hvor også innvendingene mot legalisering kommer tydelig frem. Men i Aftenpostens reportasjer er de kritiske motstemmene viet svært lite plass.

Dessverre blir leserne sittende igjen med et inntrykk av at Norge er hjerteløst og inhumant som ikke lar mennesker i slike situasjoner få bestemme over sin egen død. Formuleringer som «Drømmedøden fikk hun ikke» er tendensiøse og tar ikke på alvor det enorme komplekset legalisering av dødshjelp er.

Vinklingen gjennomsyres av at det er uverdig og forferdelig at et ungt menneske må gå igjennom dette og dø på denne måten. Og realiteten av Rikkes sykdom er brutal og veldig vondt å være vitne til.

Men det norske helsevesenet yter svært god dødsomsorg, og vi er gode på både smertelindring og verdighet ved livets slutt. Det perspektivet fortrenges i Aftenpostens journalistikk. Dødshjelp blir fremstilt som løsningen på døden.

Aftenposten har i sin journalistikk et ansvar for å gi leseren et balansert bilde av et etisk vanskelig tema. Når få kritiske røster slipper til, forsterkes inntrykket av at avisen har en agenda, og at disse sakene brukes som et partsinnlegg i den pågående debatten om å legalisere dødshjelp i Norge.

Det bidrar også til et urettferdig etterlatt inntrykk av dem som er kritiske til legalisering – som om motstand mot dødshjelp springer ut av mangel på barmhjertighet eller omsorg for mennesker i livets siste fase. Det er langt fra sannheten.