Hyller idolet med ny konsert

Men hvordan har Blow klart å låte sånn cirka som Waits? Hemmeligheten ligger i sigarilloer, whisky og å ikke prøve for hardt.

Å høre Tom Waits for første gang kan være en skremmende opplevelse for små barn. Min far spilte plata Raindogs for meg da jeg var åtte år og jeg ble skikkelig redd av stemningen på plata - marimbaene, de skakke gitarene, lydeffektene og den mørke, raspete stemmen.

Akkurat samme reaksjon har mine barn hatt når de har hørt Waits for første gang. Yngstemann på ti nekter meg fortsatt å spille Waits i bilen når han er der.

Synger som sin onkel Vernon

Tom Waits selv sier at han ble inspirert til å få seg en slik stemme av sine bråkete onkel Vernon som han kunne høre brøle nede i stua da han var liten. Og den skakke instrumenteringen har han blitt inspirert av sine kone Kathleen til å gå stadig dypere inn i.

Tom Waits begynte som en forsiktig singer-songwriter på tidlig 70-tall, og på de første platene Closing Time og The Heart of Saturday Night er stemmen hans myk, instrumentene streite og musikken gjenkjennelig jazzete. Da vi i Blow begynte å spille musikken til Waits, begynte vi med sanger fra disse platene. Så langt alt vel.

Gammel oppvaskklut

Utfordringen kommer utover i diskografien til Tom Waits når han på platene Swordfishtrombone og Rain Dogs begynner å finne frem sin nye musikalske identitet som beveger seg over i kabaret, avant-garde og med en stemme som høres ut som en sur gammel oppvaskklut som er dynket i billig sprit, tent på, kjørt over og hengt til tørk i ørkenen. Den stemmen er det ikke lett å gjøre til sin egen.

Jeg prøvde lenge, men slet med å få stemmen dyp, guttural og raspete nok. Løsningen ble å gjøre slik jeg tenkte Tom Waits gjorde før han ble avholdsmann i 1993. Det innebar å varme opp stemmen til hver konsert med sigarillos og whisky, røykende og drikkende, sittende på scenekanten i en sliten gammel Fretex-dress. Det passet også bra at scenene vi spilte på var brune barer i Oslo øst.

Det gir en scene-personlighet og en viss selvtillit med en liten lykkepromille, men særlig bærekraftig var ikke oppvarmingsregimet.

Muskel uten hud

En sangpedagog jeg gikk hos (én gang) ble sjokkert da hun hørte om oppvarmingsmetodene. For stemmebåndene er som en muskel uten hud på, så det å utsette dette for brennevin og røyk og så brøle halsen av seg, var ifølge henne helt kontraproduktivt. Ikke kunne jeg heller trekke av sprit-utgiftene på skatten, selv om jeg argumenterte for at det var «utgifter til inntekts ervervelse». Og så kom røykeloven og satte en stopper for all røyking på barer og scener.

Det var sikkert like greit. Fra da av måtte jeg heller også gjøre som avholds-Waits, nemlig å bruke lungekraft og magemuskler til å hente stemme helt nede fra beltestedet. Det er utrolig hvor mye gruff som ligger nedi der. Underveis hadde også bandet funnet ut at den beste måten å tolke og feire Waits på, var å finne frem til den vakre kjernen i melodiene og så ikke prøve for hardt å likne, men heller finne sin egen inngang til sangene. Man må børste bort støvet og skitten og høre gullet som ligger der inne og glimrer.

Til Waits-feiringen på Generalen i Ravnedalen fredag 17. august har vi også med oss en ny generasjon jazzmusikere, 16-17-åringene i RedNote Quartet fra Vågsbygd.