Hybridkrigens ansikt

For de som ikke jobber med temaet til daglig, kan begrepene 'hybride hendelser' og 'hybridkrig' fremstå som forvirrende. Da er det nok en mager trøst at begrepet oppfattes på samme måte både innen fagmiljø og akademia.

I Norge har myndigheten istedenfor valgt å bruke begrepet 'sammensatte trusler,' som i det minste er noe mer klargjørende.

På en reise til Canada nylig, brukte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg begrepet på følgende måte: «Vi trues av noe som ikke er et fullverdig militært angrep, som er disse hybride truslene ... alt fra innblanding i våre politiske prosesser, (undergraving av) tilliten til våre politiske institusjoner, desinformasjon, cyberangrep (...) og sabotasjehandlinger mot kritisk infrastruktur.»

Stoltenbergs beskrivelse fanger essensen av hva hybride trusler dreier seg om. Aggressor ønsker å legge seg under terskelen for krig, samtidig som formålet er å skape mest mulig uro og kaos. Målet er ofte å skape frykt i befolkningen og mistillit mot politiske ledere, herunder så tvil om myndighetenes evne til å håndtere kriser.

Det er for tidlig å fastslå hvem som sto bak sabotasjeaksjonene mot det franske jernbanenettet på OLs åpningsdag, og fibernettet mandag 29.juli. Det er heller ingen tvil om at et stort arrangement som De olympiske leker er et fristende mål for en trusselaktør.

Lignende hendelser som det som skjedde i Frankrike har allerede funnet sted i Tyskland i 2022, og i Tsjekkia og Sverige i år – sistnevnte knyttet til malmtransporten fra Kiruna.

I Sverige mener politiet nå at det ikke var snakk om sabotasje like vel. Men hvor sikker kan vi egentlig være?

En enkeltstående, hybrid hendelse er ofte 'maskert' som et uhell eller en teknisk svikt. Derfor leter sikkerhetsmyndighetene etter mønster – en større kontekst som hendelsen passer inn i. Den konteksten trenger ikke være nasjonal.

Om vi løfter blikket og tar innover oss hendelser de siste fem-seks årene er et slikt mønster mulig å få øye på:

Hendelser som sabotasjen mot gassrørledningene Nord Stream 2 og Baltic connector, fiberkablene som ble kuttet mellom Svalbard og det norske fastlandet, den pågående russiske aktiviteten for å kartlegge undersjøisk infrastruktur, sabotasje mot jernbanenettet, drapsforsøket med nervegift på far og datter Skripal i Storbritannia, storbrannen i kjøpesenteret Maryvwislak 44 i Warszawa, den pågående strømmen av konspirasjonsteorier, falske nyheter og propaganda, skjult støtte til høyreradikale partier, bruken av flyktninger som pressmiddel, illegalister og spioner, antisemittisk graffiti i europeiske storbyer, hackerangrep og løsepengevirus, og svakt fordekte trusler mot de mindre Nato-landene som de Baltiske, for å nevne noen hendelser.

Summen av alt dette – og det er mer å ta av – er nok til at det kan hevdes at det russiske regimet ønsker å spre uro, usikkerhet og splid i Europa (og USA) som helhet. Målsettingen er å svekke Vestens støtte til Ukraina, og til å berede grunnen for det som kommer etterpå, om russerne lykkes med sin pågående angrepskrig.

Det sentrale når det gjelder hybride trusler, er å forstå intensjon bak handlingene. De russiske etterretningsorganisasjonene FSB og GRU er dyktige til å rekruttere stedfortredere, såkalte proxyer, til å utføre jobben for dem. Det er slettes ikke sikkert at hånden som utfører udåden kjenner til intensjonen som ligger bak.

En advarsel til slutt. Problemet med hybrid, er at man på den ene siden kan fremstå som naiv og kun se enkelthendelser der det er et mønster, mens man på motsatt side tolker alt som skjer som bekreftelsen på en stor, truende plan. Begge er, på hver sin måte, like ille.

Det som trengs i møte med hybride trusler, er kjølige hoder og en god analysemetodikk – og ikke minst et etterretningssamarbeid på tvers i Europa. Et samarbeid der tjenestene legger igjen egoet sitt på gangen før de går inn i møterommet.

Uansett hvem som står bak sabotasjeaksjonen mot det franske jernbane- og fibernettet, så vil Frankrikes hemmelige tjenester de kommende OL-ukene befinne seg i brennpunktet.

(Ørjan Nordhus Karlsson er også en av de ansvarlige bak podkasten Gråsoner – den nye kalde krigen. Han har for tiden permisjon fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap for å ta en doktorgrad.)