Hvorfor tror regjeringen at lavere stønader gir bedre integrering?

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) la frem et forslag om en ny integreringsstønad 23. januar. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Uten reelle endringer i tiltakene som tilbys og Navs forutsetninger for å følge opp brukere, stiller vi oss undrende til hvilken effekt regjeringens nyvinning vil ha.

Regjeringen foreslår store endringer i stønaden flyktninger får de første årene etter at de har fått beskyttelse i Norge. I tillegg foreslår de en aktivitetsplikt for dem som ikke er i arbeid eller utdanning etter at de er ferdige med introduksjonsprogram.

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) sier at målet er «å tvinge flere i arbeid gjennom en ny, lavere integreringsstønad med streng aktivitetsplikt». Forslaget bygger på en logikk om at stønadsnivået er så høyt i forhold til forventet arbeidsinntekt, at det påvirker flyktningenes motivasjon for å arbeide.

Funn fra et pågående forskningsprosjekt om langtidsmottagere av sosialhjelp blant innvandrere, der vi blant annet ser på hvilke utfordringer som hindrer overgang til arbeid, viser at bildet ikke er så enkelt.

Stønadsnivå og motivasjon

I sitt forslag setter regjeringen søkelys på særlig to faktorer: 1) stønadsnivået i introduksjonsprogrammet og Nav etter endt program og 2) motivasjon. Funn fra vår forskning viser at disse faktorene kan ha en viss betydning.

Nav-ansatte opplever at særlig for store barnefamilier er stønadsnivået høyt, fordi beregningen av sosialhjelp ikke har tatt hensyn til barnetrygden. Der sosialhjelpsutbetalingene overskrider forventet arbeidsinntekt mener noen at stønadsnivået kan påvirke motivasjonen til arbeid, gitt at lønningene for ufaglært arbeid er såpass lave.

Men dette er bare en bit av det større bildet.

Sammensatte utfordringer

Våre funn viser at faktorer som hindrer overgang til arbeid, kan kategoriseres langs tre dimensjoner. Først, de individuelle forutsetningene ved sosialhjelpsmottagerne med innvandrerbakgrunn. Her inngår det Stenseng vektlegger, nemlig manglende motivasjon. Men i tillegg er det en rekke andre utfordringer, slik som lave norskkunnskaper, lite utdanning, helseproblemer og analfabetisme.

Dernest dreier det seg om strukturelle forhold knyttet til arbeidslivet. Eksempler på dette er høye språkkrav i arbeidslivet, lite etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft, høye krav til utdanning eller diskriminering i arbeidslivet.

Sist, men ikke minst, dreier det seg om forhold i Nav som økonomiske ressurser, tilgang på tiltak og nok tid til å jobbe med oppfølging.

Våre funn viser at disse dimensjonene samlet sett hindrer overgang til arbeid, særlig for de personene som står langt fra arbeid.

Kapasitet og tiltak i Nav er større barrierer

Flere av våre forskningsprosjekter viser det samme: Nav-ansatte har ikke tilstrekkelig kapasitet til arbeidsrettet oppfølging. I tillegg krever mange tiltak at deltagerne har et relativt høyt norsknivå, og noen Nav-ansatte forteller om lang ventetid på en del statlige arbeidsmarkedstiltak. En av våre informanter sier:

«For meg så er det rart at man ikke kjøper de tiltakene som man vet fungerer, fordi det er en høy kostnad for kommunen eller staten. Og at man da tillater at disse menneskene blir langtidssosialhjelpsmottakere og er passive.»

Vil aktivitetsplikten gjøre susen?

I forslaget legger regjeringen vekt på aktivitetsplikt for dem som ikke er i arbeid eller utdanning etter avsluttet introduksjonsprogram.

Da er det avgjørende hva slags aktiviteter som inngår i plikten. I forslaget nevnes arbeidstrening og norskopplæring, tiltak som allerede gis.

Dersom aktivitetsplikten ikke innebærer reelle endringer i Navs forutsetninger for å følge opp brukere og tiltakene som tilbys, stiller vi oss mer undrende til hvilken effekt den vil ha.

Selv om vi forstår at de store stønadskostnadene er en belastning for kommunene, er det lite som tyder på at de foreslåtte endringene vil bidra til at flere kommer i arbeid, spesielt ikke de som står lengst unna arbeidsmarkedet. Forskning viser at kutt i ytelser kan gi en midlertidig økning i sysselsetting, men effekten forsvinner innen fem år og gir ikke varig arbeidsmarkedsintegrering. Lave stønadsnivåer kan føre til at flere presses under fattigdomsgrensen og over i svart arbeid.

Basert på vår kunnskap fremstår regjeringens forslag som lite kunnskapsbasert.