Hvorfor reagerte så få på at jøder bare ble borte? Jeg har ikke fattet det. Før nå.

Snublesteinene i Nordstrandsveien, til minne om jødene som ble hentet og sendt med skipet Donau til konsentrasjonsleirer. Foto: Gunnar Kagge

Stilt overfor så mye død og destruksjon skjer det lett at vi vender vårt eget sinne mot en liten og utsatt minoritet. Det har skjedd før.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I mitt nabolag er det flere snublesteiner, minnesmerker over deporterte jøder 1942–1943. Jeg spør meg: Hvordan kunne det skje? Hvordan var det mulig at så mange lokalsamfunn kunne sitte rolig og registrere at naboer, kolleger og bekjente ble hentet med makt? At de bare ble borte? At så få reagerte?

Jeg har ikke fattet det. Før nå. Uten å mane frem historiens skremmebilder er det tegn i tiden som viser hvordan prosesser med fremmedgjøring, kollektiv fordømmelse og passiv aksept av trusler og vold kan skje.

For jøder i Norge er utrygge. De skjuler sin identitet i offentligheten og trenger væpnet beskyttelse når de samles. Det er urovekkende at vi venner oss til stadig strengere sikkerhetstiltak uten å mukke, det er blitt «normalt». Hvorfor blir vi ikke mer opprørt og fortvilet? Hadde vi akseptert det samme for andre minoriteter?

Det er bra at vi snakker høyt om antisemittismen. Takk til Harald Stanghelle i Aftenposten 26. november. Men vi må også spørre hvorfor og hvordan?

Veien til fordømmelse og hat er kort

Krigen i Gaza (og Libanon) er en katastrofe, men unnskylder eller forklarer ikke antijødiske holdninger. Da vil jeg heller peke på dette: en implisitt konsensus rundt «antisionisme» som en gangbar form for Israel-kritikk, uten respekt for jødisk identitet og selvforståelse.

Det trekker med seg en negativt ladet gruppetenkning om jøder, bevisst eller ubevisst, og veien til fordømmelse og hat er kort.

Antisemittisme på ytterste høyre og venstre side, og blant radikale islamister, møter tilsynelatende lite motstand hos velmenende liberale og progressive, som identifiserer seg med kampen for de undertrykkede. I solidaritetens navn finner disse fløyene sammen.

Selv et postkristent samfunn med menneskerettighetene som det nye credo gir ikke vern mot slike dehumaniserende tendenser. Og kirken har sin egen mørke historie med jødehat å ta oppgjør med.

Smal konsensus

Jeg mener det råder en smal konsensus i medienes dekning og den politiske ledelsens tolkning av Midtøsten-konflikten. Det er liten eller ingen friksjon. Det burde ringe en bjelle når sentrale politikere, dominerende medier, ledende meningsytrere og eksperter går i takt.

Virkeligheten som skapes her, vektlegger NakbaNakbaNakba, «katastrofen», er betegnelsen på den etniske rensningen av palestinere innen Palestinamandatet under den arabisk-israelske krigen i 1948 (Wikipedia). og okkupasjonen, satt inn i en ramme av postkolonial kritikk. Den som ønsker å forstå den religiøse og ideologiske konteksten, antisemittismens røtter og mutasjoner, jihadismens rolle, stormaktsspillet, politiseringen av FN-systemet og utdrivelsen av jøder (og kristne) fra arabiske land, må oppsøke andre kilder. Ikke for å forsvare Israels krigføring, men for å begripe de desperate dilemmaene som driver den.

Uten en bredere analyse gjenstår bare én mulig tolkning: at Israel er en ond stat, og at dens innbyggere og tilhengere er preget av den samme ondskap. Det er her betegnelsen demonisering melder seg. «Lille Satan», slik Iran omtaler Israel.

Stilt overfor så mye død og destruksjon skjer det lett at vi vender vårt eget sinne mot en liten og utsatt minoritet. Det har skjedd før. Vi risikerer å snuble i gode intensjoner og ordrike handlingsplaner mot antisemittisme. Imens mister jødene i Norge troen på en fremtid her.