Hvorfor ønsket jeg ikke å ha en jordmor tilstede da jeg fødte?

Frifødselsbevegelsen bør bli sett for sitt positive bidrag til en engasjert fødekultur, skriver Anja Bache-Wiig Solberg. Foto: Maria Bache-Wiig Solberg

I fødselsdebatten antas det at frifødselsbevegelsen fordømmer helsevesenet, forsøker å fjerne sykehusfødsler og synes alle burde friføde. Det stemmer ikke.

Jeg er takknemlig for helsevesenet. Jeg ønsker ikke å fjerne andres alternativer i fødsel, heller ikke avanserte medisinske inngrep. Majoriteten ønsker dog å fjerne frifødsler som valgmulighet og vil at alle inntar pasientrollen ved å føde med helsepersonell til stede.

Jeg opplever stadig at jeg som har frifødt, tillegges egenskaper og meninger jeg ikke har, men som forsvarer motangrep. Dette er projeksjoner.

Vi anklages for å være «fødselsinfluencere» som råder andre til å føde uassistert. I de tilfellene det eventuelt stemmer, er det kritikkverdig. Men i hovedsak er dette en projeksjon som kommer av at helsevesenet gir sine brukere tydelig informasjon og anbefalinger.

Jeg opplever at Frifødselsnettverket finner sammen på møteplasser frie fra råd og fraråding. Vi blir oppfordret til å følge vår indre autoritet, også i de situasjonene vi handler på tvers av råd vi har fått.

I over ett år etter min fødsel delte jeg erfaringene mine på en entusiastisk måte. Jeg trodde at andre lengtet etter å få vite at frifødsel er en mulighet. Det stemte ikke. Denne formidlingen tar jeg selvkritikk for, selv om fødselspodkaster spiller på samme tendens.

Det kommer anklager om at mødre som friføder, utgjør en risiko for egne barn. Etter en frifødsel er det riktignok mor som sitter igjen med ansvaret for om hun gjorde nok, kunne nok og hadde en kropp som kunne gjennomføre fødsel av både baby og morkake. Hun må også kunne hjelpe den nyfødte til å puste. Det er en mulighet for at mor ikke er godt nok forberedt, gir for lite innsats eller gjør en feilvurdering av sitt subjektive, viljestyrte eller naturgitte utgangspunkt. Det er også mulig at alt er bra nok, og at barnet får en svært god start på livet utenfor livmoren.

Kan gjøre skade

Jeg og barnet oppfylte tilsynelatende seleksjonskriteriene for hjemmefødsel. Hvorfor ønsket jeg ikke å ha en jordmor der i tilfelle noe skjedde? Systemet deler inn svangerskap og fødsler i lav- og høyrisiko, basert på egenskaper ved moren og barnet. Jeg mener at potensialet for trygghet i fødsel er iboende i kroppene som føder og blir født. Jordmødre, leger og doulaer er et supplement og en kompensering, men aldri en erstatning for det mødrene og spedbarna bidrar med selv. De kan kompensere for risiko ved å tilby inngrep, overvåkning og kontroll, men det kan også gjøre skade.

Jeg antok at vår fødsel hadde et stort potensial for trygghet. Jeg så for meg at jeg ville oppleve tilstedeværelsen av profesjonelle bekjente som overvåker, vurderer og oppmuntrer, som en forstyrrelse som ville hemme vår gjennomføringsevne. Å få være alene og i fred så jeg som betingelser for at den spesifikke fødselen skulle forløpe så trygt som mulig for både meg og barnet. Jeg trenger å føle meg trygg for å holde barnet mitt trygt.

Min overbevisning er at de fleste nyfødte ikke trenger helsehjelp umiddelbart etter en frifødsel. Følgelig frarøves de ikke noe av at helsepersonell er fraværende, mens mor er nærværende og påkoblet. Den første helsesjekken kan gjennomføres de nærmeste dagene, gjerne gjennom hjemmebesøk.

Kvinner kan finne sin trygghet i fødsel sammen med en autorisert jordmor eller en doula. Jeg fant min trygghet alene, eller tilnærmet alene. Jeg synes begge måtene å gjøre det på er like naturlige.

Ujevnt styrkeforhold

Spekteret vi som samfunn har respekt for, bør inkludere planlagt uassistert fødsel. De som velger det, må inkluderes i helsevesenet, både i svangerskap og etter fødsel. Politikere som Marit Vea (V) og Sandra Bruflot (H) projiserer sitt eget ansvar for en fødselsomsorg som svikter, over på deler av befolkningen. Systemet skyver brukere fra seg, men politikerne legger skylden på opprørsbevegelser.

Det er et ujevnt styrkeforhold mellom de 21 personene som i fjor gjennomførte planlagt uassistert fødsel, og de over 50.000 som sto i de mer aksepterte alternativene. Profilerte mennesker som snakker om sine fødselsopplevelser og valg, eksempelvis Aftur Nerdrum og ekteparet Lorentzen, forventes nå også å dele sin mening om frifødsel.

I NRK-programmet «Nytt på nytt» kobles fenomenet til naturlig seleksjon i praksis. Lederen for Norsk doulaforening Kristina Moe-Hellman er bekymret for fenomenet, mens den ettertraktede doulaen Trude Laukli tar avstand fra alle som aksepterer uassistert fødsel som et legitimt valg. Jeg opplever meg på utsiden av at svært ulike folk finner fellesskap i ikke å være som frifødere.

Nå som jeg selv tilhører en ytterkant, ser jeg verdien av såkalt polarisering. Det handler om å utvide normalområdet.

Frifødselsbevegelsen bør bli sett for sitt positive bidrag til en engasjert fødekultur. Jeg ønsker å inkluderes i fellesskapet slik jeg er som mor og menneske, og jeg ønsker å inkludere deg akkurat slik du er.

Anja Bache-Wiig Solberg frifødte sin førstefødte i juni 2022 med kun barnets far til stede. Hun er tilknyttet Frifødselsnettverket (jobber ikke med fødsel).