Hvorfor kan vi ikke ha mer gaupe i Agder?

Av for meg uforståelige årsaker har imidlertid politikerne våre bestemt at slik skal det ikke være.

Jeg har sporet gaupe noen kilometer på sporsnø, men aldri sett den vill. Men jeg har funnet ferske liggeplasser med innsyn på eget sporrekke, så den har åpenbart sett meg før den rolig har ferdes videre. I fotefaret etter ulv har det vært lett å se at det dyret beveger seg svært energi-økonomisk målbevisst, og søkt seg inn i de deler av terrenget som krever minst. Slik er det ikke med gaupa, som gjerne søker ulendt landskap på sin ferd.

Vår «tiger»

Når jeg har vært med barn og barnebarn i Dyreparken, er det gjerne ved gaupene jeg helst vil være, så sjøl disse tamme utgavene av vår «tiger» drar i meg.

Jeg hadde ikke vært lenge som viltforvalter hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Vest-Agder, da en skogarbeider ringte meg en februar-morgen i 1983. Han hadde kommet over et dødt rådyr inne i skauen nord i Vennesla, og skjønte ut fra de gode sporsnøforholdene at den var avlivet av et anna dyr, uten å vite hvilket. I dag ville det vært Statens naturoppsyn som ville tatt denne oppgaven, men det skulle gå enda mange år før den etaten var oppfunnet, så dette var del av min jobb å utrede.

Rovviltet representerer dramatikk i naturen, og jeg følte meg nok litt som en krimtekniker da jeg nøsta i den effektive jakta den gangen. For på skare med nysnø var hele historien lett å lese, der vårt eneste ville kattedyr hadde gått speidende noen kilometer på en åsrygg fram til det punktet der tre beitende rådyr ble observert. Herfra snek den seg fram 50 meter før den angrep, og det utvalgte rådyret på sine pipestilker kom seg ikke 20 meter før katta med store poter var på ryggen dens, og satte sitt dødelige kvelende strupebitt. Litt av låret var spist, men trolig hadde skogsarbeideren skremt den av sted tidlig i måltidet. En rev hadde så tygd av hodet på rådyret i etterkant, og dratt det med seg. Få rovdyr på kloden er mer effektive enn gaupa under slike forhold, med store bærende poter og en enorm spenst.

Rømte fra Dyreparken

Mens langsnutedyr som ulv, jerv og bjørn har fenomenale luktesanser i sitt byttesøk, er det syn og hørsel som er gaupas viktigste sanser. Gaupa er et utrolig spenstig dyr, hvilket jeg fikk erfare snart tretti år tilbake. En barnehagebestyrer på Hamresanden ringte meg: «Ei diger flekkete katt sitter i skogkanten og ser ned på barna mine». Jeg visste at Dyreparken et par måneder tidligere hadde fått en meget flekkete, og sky, gaupe fra Finland. Jeg ringte og spurte om ei gaupe var savna, og fikk det raskt bekrefta. Vi rekonstruerte flukten, som starta med et hopp 4,7 meter over plastforinga på ei furu, før den tok seg ut mellom de pulserende elektriske trådene på toppen av gjerdet mot skogen. At både Fædrelandsvennen og NRK Sørlandet kjente til rømmingen og søket av gaupa uten å melde til omverden, forteller litt om statusen Dyreparken hadde opparbeidet seg.

Spiser rådyr

Rådyr utgjør det aller meste av dietten til gaupe i våre skogsområder, og gjennom de mange år jeg hadde ansvar for behandling av erstatningssøknader for bufe tatt freda rovvilt, var det beskjedne tap som kunne tilskrives gaupa. Arten er også klassifisert som sterkt truet på vår nasjonale rødliste. Likevel har Stortinget bestemt at bl.a. tidligere Vest-Agder ikke skal ha ynglende bestander av våre fire store rovpattedyr. Gaupejakta, som pågår i februar og mars, er kvotefri i Rovviltregion 1 som våre vestre deler inngår i. Tidligere Aust-Agder inngår i Region 2, hvor det fastsettes såpass høye fellingskvoter at gaupebestandene også her holdes på et lavt nivå.

Det er nordover i landet politikerne ønsker å ha de tetteste gaupebestandene våre. Her er det lengre mellom rådyr, og gaupa utgjør derfor en betydelig utfordring for tamreindriften og påfører den betydelige tap. Men saueholdet har åpenbart langt større nasjonal politisk påvirkningskraft enn tamreinnæringen har.

Nyttårsønske – la oss få gode gaupebestander her sør, til glede for både Agdernaturen og oss brukere av den!