Hvorfor får vi så lite ut av pengene i norsk psykiatri? Fem forslag til forbedring.

Psykiatrien er blitt en arena for profesjonskamp. Alle skal høres og ses, mener kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB

Norge bruker mer penger på psykisk helse enn noe annet land i verden. Likevel er køene lange, og mange ansatte er slitne.

Se nederst i artikkelen for navn på kronikkforfatterne.

Norge bruker mer penger på psykisk helse pr. innbygger og har større tetthet av psykiatere, psykologer og andre fagfolk enn noe annet land i verden. Likevel er køene til psykiatrisk behandling fortsatt lange, og mange ansatte er slitne.

Norge har den høyeste overdødeligheten blant mennesker med alvorlig psykisk sykdom sammenlignet med de andre landene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling).

Hvorfor er det slik? Og kan vi endre i en mer bærekraftig retning? Vi presenterer fem forslag til forbedring.

1: Byråkratisering og journalføring

Leger i psykiatrien bruker nesten halvparten av tiden bak en skjerm for å dokumentere og fatte vedtak. Andre yrkesgrupper er ikke noe unntak. Stadig nye sjekklister og registreringer skal øke pasientsikkerheten.

Intensjonen er bra, men når fokuset blir å dokumentere at ting er gjort fremfor å utføre godt klinisk arbeid, bærer det galt av sted. Pasientforløpene og nullvisjonene for selvmord og vold bidrar i samme retning, uten at det er dokumentert at det fører til bedre behandling.

I psykiatrien blir pasienten møtt av et batteri av spørreskjemaer som ofte gjentas hver gang vedkommende møter en ny behandler. Vi dokumenterer omfattende for å vise at prosedyrer er fulgt, og journalene er ofte vanskelige å trenge igjennom.

Vi mister av syne at journalen skal være et verktøy som sikrer pasienten riktig behandling, og at nødvendig informasjon overføres til neste behandler.

2: Misforstått tverrfaglighet

Innenfor psykiatrien skal alt være tverrfaglig. Det betyr i praksis at alle profesjoner skal ha en formening om hva som er beste behandling for pasienten. I utgangspunktet er dette et gode, men det tar mye tid og ressurser, og ingen har evaluert om det er kostnadseffektivt. Selv inntaksvurderinger skal være tverrfaglige.

Hvem som ender opp med å behandle pasienten, er ofte vilkårlig. Vi later som om det ikke spiller noen rolle om pasienten blir sett av psykiater, psykolog, sosionom eller fysioterapeut. Den viktigste faktoren er ofte hvem som har færrest pasienter på listen.

Psykiatrien er blitt en arena for profesjonskamp. Alle skal høres og ses. Den misforståtte tverrfagligheten fører til at de med den høyeste kompetansen bruker tid på det andre kunne gjort bedre, som å samhandle med kommunen, sørge for Nav-støtte og gi støttesamtaler.

Tverrfaglighet betyr ikke at alle gjør det samme, men at vi kompletterer hverandre, samhandler og gjør det vi kan best. Dette fører til bedre og mer effektiv utnyttelse av samlet kompetanse og øker dermed kvaliteten på pasientbehandlingen.

3: Lange utredninger og mangel på individualisert behandling

Psykiatrien i Norge er rammet av beslutningsvegring. Helsearbeidere som er vant til å ta raske beslutninger, tilpasser seg en kultur der alt arbeid følger samme mal. Lange, skjemabaserte utredninger dominerer, selv om de egentlig er tilpasset forskningsprosjekter.

Man våger ikke å gjøre individuelle vurderinger eller ta en beslutning som ikke er fattet i et tverrfaglig møte. Alt skal utelukkes før man kan gå i gang med virksom behandling. Endeløse utredninger pågår, og pasientens tilstand forverres mens de venter.

Retningslinjer og krav om standardisering har begrenset rommet for bruk av godt klinisk skjønn. Frykten for tilsynsmyndighetene forsterker problemet og bidrar ofte til at særlig pasienter med rusmiddellidelser ikke får optimal medikamentell behandling.

Helsearbeidere bruker ikke kompetansen sin til helhetlig, individualisert behandling. De våger ikke gjøre noe som ikke står i en «bruksanvisning», og har hovedfokus på å dokumentere for å holde ryggen fri.

Myndighetene bør legge til rette for bedre juridisk støtte til leger som tar individualiserte avgjørelser, slik at frykten for tilsynsmyndighetene reduseres.

4: Svekket biologisk tilnærming

Psykiatrien i resten av Europa er basert på omfattende nevrobiologisk kunnskap, og nye biologiske behandlingsmetoder tas raskt i bruk.

Den biopsykososiale modellen er nødvendig for å gi god behandling, men balansen i modellen er forrykket i retning psykologiske behandlingsmodeller. Dette kan gå ut over pasientsikkerheten.

Studier av nye nevrobiologiske behandlingsformer som transkraniell magnetisk stimulering og ketamin viser betydelige forbedringer i behandlingen. Disse behandlingene er ofte lite kjent i Norge.

Dette fører til at norsk psykiatri halter etter internasjonalt når det gjelder bruk av innovative og evidensbaserte behandlinger. Psykofarmakologisk så vel som nevrobiologisk behandling og somatisk ivaretagelse blir forsømt. Somatiske forhold som opptrer sammen med, på grunn av eller er årsak til psykiatrisk lidelse, blir ikke sett og ivaretatt.

Et resultat av den manglende biologiske oppmerksomheten er at norske psykiatriske pasienter har den korteste forventede levealderen sammenlignet med gjennomsnittsbefolkningen av alle OECD-land.

5: Manglende prioriteringer

Dessverre er det også innenfor psykiatrien et hierarki av hva det gir status å jobbe med, og som derfor får mest ressurser og oppmerksomhet.

Spesialisthelsetjenesten bruker for mye ressurser på det som kunne vært løst i førstelinjen, og mange opplever at det er mer attraktivt å jobbe med pasienter som har gode utsikter til bedring. Dermed blir det lite ressurser igjen til dem som er for syke til å stå opp for egne behov.

Vi trenger derfor å endre prioriteringer og satse mer på mennesker med alvorlige psykiske lidelser, som samtidig ofte har et rusproblem. Denne gruppen bruker mye av akutt- og langtidsplassene fordi det kommunale tjenestetilbudet og samhandlingen mellom tjenestene er mangelfull.

Det må satses enda mer på ambulante team, hvor kommune og spesialist jobber sammen, og på tilrettelegging for bolig og arbeid.

Konklusjon

En mer bærekraftig utvikling krever endring i prioriteringer og et reelt flerfaglig samarbeid som frigjør tid til pasientbehandling. Et balansert fokus på biologiske, psykologiske og sosiale faktorer må gjenopprettes, og faggruppene bør utfylle hverandre i stedet for å konkurrere.

Nye metoder og individualisert behandling må innføres raskere, og de alvorligst syke må prioriteres høyere.

Slik kan vi sikre kortere ventetider, bedre behandlingsresultater og redusert overdødelighet. Dette vil kunne gi oss bedre kvalitet i psykiatrisk helsetjeneste.

Kronikken er signert av:

Elisabeth Mork, Niclas Halvorsen, Shahram Shaygani, Solveig Klæbo Reitan, Ulrika Larsson, Melissa Anne Elin Authen Weibell, Kristina Norheim Lorentzen, Marianne Smetop - alle styremedlemmer i Norsk psykiatrisk forening.