Hvor utsatt er norske kulturinstitusjoner hvis staten plutselig ledes av et illiberalt regime?

Hvor utsatt står norske kulturinstitusjoner dersom staten vi i dag setter vår lit til, plutselig ledes av et illiberalt regime? På bildet: Den Norske Opera og Munchmuseet. Foto: Fredrik Varfjell, NTB

Norsk kulturliv er svært utsatt. Her er mine forslag som øker beredskapen.

Beredskap er blitt et av de mest brukte ordene i kulturpolitikken det siste året. Men hva betyr det, og i hvilken grad er norsk kulturpolitikk rigget for at kulturlivet faktisk kan være beredt?

En av de største truslene mot demokratiet – og mot de demokratiske institusjonene kulturfeltet utgjør – er fremveksten av illiberale regimer. Slike styresett kan komme gjennom okkupasjon, men oftere gjennom ordinære valg, slik vi nylig har sett i Ungarn og Slovakia.

I Slovakia har kulturminister Martina Šimkovičová avsatt en rekke ledere i kultursektoren og erstattet dem med regimevennlige personer. I Ungarn har en tilsvarende utvikling pågått i mange år.

Hvordan er norsk kulturpolitikk rigget for å stå imot en slik trussel? Hvor utsatt står norske kulturinstitusjoner dersom staten vi i dag setter vår lit til, plutselig ledes av et illiberalt regime?

Min påstand er at norsk kulturliv er svært utsatt, men at det finnes tiltak som kan gjøre oss bedre rustet. Her er mine forslag til en kulturpolitikk som øker Norges beredskap mot illiberale tilstander:

• Finansiering fra flere politiske nivåer
  Norge har tre politiske nivåer. Det betyr at et illiberalt nasjonalt styre ikke automatisk innebærer det samme på kommune- eller fylkesnivå. I dag finansieres kulturlivet med om lag 45 prosent fra stat og kommune og 10 prosent fra fylkeskommunene. Denne fordelingen er verdifull.

Samtidig er det problematisk at flere av de mest sentrale institusjonene – som Operaen, Nationaltheatret og Den Nationale Scene – får hele sitt tilskudd fra staten, som også er eneeier. Dette gjør dem utsatt. En større spredning i både eierskap og finansiering vil gjøre disse institusjonene mer motstandsdyktige.

• Mer armlengdes finansiering
  Etter nazismens og kommunismens ødeleggende virkning på kulturlivet etablerte mange europeiske land armlengdeorganer for å sikre avstand mellom kunst og politikk. Storbritannias Arts Council er det klassiske eksempelet. I Norge har vi Kulturrådet, men de største kulturinstitusjonene finansieres direkte over statsbudsjettet. Det har gitt forutsigbarhet, men gjør sektoren sårbar ved politiske skifter.

En større andel armlengdefinansiering ville styrke institusjonenes uavhengighet. Samtidig kan økt avstand til politiske organer skape nye tillitsutfordringer, noe som er et annet paradoks.

• Mer langsiktig finansiering
  Norge er ett av få land der kulturinstitusjonene får finansiering for ett år av gangen. Mange europeiske land bruker flerårige ordninger, ofte fireårsperioder. Slike systemer er mer robuste: Det er vanskeligere å reversere midler som allerede er tildelt. Langsiktighet fungerer derfor også som beredskap.

• Mer privat finansiering
  Et robust kulturliv trenger maktspredning også økonomisk. Norske institusjoner er sterkt offentlig finansiert: Museene får rundt 70 prosent av inntektene fra det offentlige, scenekunstinstitusjonene enda mer. Selv om stiftelser og private aktører spiller en økende rolle, er kultursektoren fortsatt svært avhengig av staten. En høyere andel privat finansiering kan gi større uavhengighet ved politiske endringer.

Det er ubehagelig å se for seg en stat som ikke lenger ivaretar sektorens frihet. Likevel er slike stresstester nødvendige i et beredskapsperspektiv. Man kan innvende at dette gjelder hele velferdsstaten – og det gjør det – men kulturlivet har en særskilt rolle som meningsbærer og regimekritisk arena. Nettopp denne funksjonen gjør at kulturlivet trenger ekstra oppmerksomhet når vi diskuterer beredskap.