Hvor er rusmisbrukerne selv? Hvorfor får ikke de fortelle om sin situasjon?

I et nylig innlegg i Fædrelandsvennen deltok politikere, politiet og Kvadraturforeningen for å diskutere situasjonen. Men hvor er rusmisbrukerne selv? Hvorfor får ikke de fortelle om sin situasjon, hva de trenger, og hva som fungerer – eller ikke fungerer – i byen vår?

Overskriften i saken, "Det å jage dem vekk er ikke løsningen", er jeg enig i. Men vi må huske at dette handler om mennesker, ikke problemer som kan flyttes rundt. Rusmisbrukerne har like stor verdi som deg og meg og fortjener å bli hørt.

Ta for eksempel det lille taket med benker som kommunen satte opp på Torvet i fjor. Et tiltak uten varme eller vegger. Hadde de som bestemte dette vært villige til å sitte der selv, midt på vinteren, i minusgrader, på utstilling for forbipasserende? Dette er ikke verdige forhold for noen.

Jeg blir oppriktig frustrert over måten rusmisbrukere blir omtalt og behandlet på. Politikerne unngår å ha en åpen og ærlig dialog med dem som faktisk oppholder seg i Wergelandsparken. Hvorfor er det så vanskelig å lytte til dem?

Å involvere dem som står midt i utfordringene er avgjørende for å bruke kommunens midler riktig. Dette gjelder ikke bare rus, men også fattigdom, ungdomsmiljø og andre samfunnsutfordringer. Vi kan ikke forstå hvordan livet deres er før vi faktisk lytter.

Rusmisbruk er en daglig kamp, og det kunne skjedd hvem som helst av oss å ende opp på feil side i livet. Da bør vi også møte dem med respekt, verdighet og en plass i samtalen.