Hvor ble det av Kirken i nyttårstalene?

Det er viktig at den rollen Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn faktisk spiller, anerkjennes og omtales – enten det skjer i beredskapsplaner eller en nyttårstale, skriver Harald Hegstad. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Hvorfor ble ikke tros- og livssynssamfunn nevnt i nyttårstalene fra kong Harald og statsminister Jonas Gahr Støre?

Kongens og statsministerens nyttårstaler er utvilsomt blant årets viktigste taler.

I begge talene var forsvar og beredskap et tema. Kong Harald minnet om at 2026 er Totalforsvarsåret og pekte på betydningen av samhold og innsats i befolkningen som vern mot trusler: «Vårt beste sivile vern både i fred, krise og i verste fall krig, er en befolkning som står sammen.»

Også statsminister Jonas Gahr Støre pekte på betydningen av innsatsen fra den enkelte innbygger: «Men forsvaret av verdiene våre, det starter ikke med staten – men med deg og meg, og dem vi har rundt oss.»

Organiserte fellesskap

Begge nevnte i denne sammenheng flere eksempler på organisasjoner i sivilsamfunnet, blant annet idrettslag, kor, foreldreutvalg og borettslag.

Dette var naturligvis bare eksempler, og ikke noen fullstendig liste. Det er likevel påfallende at begge talene helt mangler en referanse til tros- og livssynsfeltet, når majoriteten av befolkningen, 75 prosent, er medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Til sammenligning er rundt 33 prosent medlem i et idrettslag.

I samfunnets kollektive beredskap spiller Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn en viktig rolle. De bygger fellesskap, de disponerer lokaler og personell, og de bidrar ikke minst til eksistensiell beredskap, til kulturell og moralsk motstandskraft i befolkningen.

I regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn 2025–2030 anerkjennes denne betydningen eksplisitt: «Tros- og livssynssamfunnene samarbeider også med offentlige instanser for å løse ulike utfordringer og deltar i beredskapsarbeid.»

Når kirken tas for gitt

En nyttårstale kan ikke inneholde alt. Likevel kan den manglende omtalen av tro og livssyn i nyttårstalene sees som et uttrykk for noe vi ofte opplever i Den norske kirke, nemlig at folkekirkens posisjon er så selvsagt at den ikke engang behøver å nevnes.

Når krisen eller tragedien inntreffer, forventer man at kirken er på plass – og det er den som oftest: med åpne dører, samtaletilbud, musikk og seremonier.

Problemet er at den rollen Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn spiller, ikke alltid huskes på når offentlige utredninger og planer om beredskap omtales. Det så vi for eksempel i den svært magre omtalen av tros- og livssynsfeltet i Totalberedskapsmeldingen fra i fjor.

Poenget er ikke at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal få en større rolle i beredskapen, men at den rollen de faktisk spiller, skal anerkjennes og omtales – enten det skjer i beredskapsplaner eller en nyttårstale.

For skal ressursene finne hverandre, er det viktig at de kjenner til hverandre før krisen inntreffer. Derfor er det viktig at tros- og livssynssamfunnene regnes med når regjeringen har vedtatt at 2026 skal være Totalforsvarsåret.