Hvilke historiske paralleller skal vi trekke?

Han hevdet at et samfunns framskritt er avhengig av dets erindringsevne.

Advarselen er kanskje mer aktuell enn noen gang tidligere. Vi er inne i en tid hvor det stadig trekkes mørke paralleller til tiden før andre verdenskrig. Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, sammenliknet mange dette med den sovjetiske invasjonen av Finland i Vinterkrigen 1939-1940. Til tross for tapper motstand fra finnene og tilsvarende undervurdering fra Moskva, ble Finland til slutt tvunget til å kapitulere og avgi store områder som i dag tilhører Russland.

Enda flere sammenlikninger er gjort mellom Putins metoder i dag og Hitlers fremgangsmåte på 1930-tallet. For et knapt år siden hevdet den anerkjente amerikanske historikeren Timothy Snyder: “We are in 1938 now. If Ukraine gives up or we give up, we will move to 1939.” Dette var altså før sikkerhetskonferansen i München tidligere i år hvor USA signaliserte at de ville tvinge Ukraina til en fredsavtale med Russland. Da ble linjene tilbake til 1938 enda tydeligere for mange.

Det var nettopp i München i 1938 at Storbritannia og Frankrike ga etter overfor Hitler og forhandlet bort deler av Tsjekkoslovakias territorium, uten at landet selv fikk være med i forhandlingene. I ettertid er det lett å latterliggjøre britenes statsminister Chamberlain, som proklamerte at avtalen i 1938 ga «Peace in our time». Men i store deler av Europa ble avtalen tatt godt imot – også i Norge. 30. september 1938 stod det på forsiden av Fædrelandsvennen: «Enighet i München sikrer freden i Europa». I stedet for fred ga avtalen Hitler strategiske fordeler og en tro på at vestmaktene ville fortsette å vike. Mindre enn ett år senere var verdenskrigen i gang.

Det er ikke bare krigen i Ukraina som vekker ubehagelige minner fra mellomkrigstiden. President Trumps handelskrig har ført til mange henvisninger til den store økonomiske depresjonen og de økonomiske nedgangstidene som førte til massearbeidsledighet, fattigdom og politisk uro i 1930-årene. I seg selv er disse minnene urovekkende. De historiske parallellene blir enda dystrere sett i lys av at nedgangstidene regnes som en av de grunnleggende årsakene til andre verdenskrig.

Å trekke paralleller til fortiden er en av mange måter å bruke historisk kunnskap til. På fagspråket kalles dette historiebruk og er en måte vi mennesker kan søke etter mening og sammenheng i tilværelsen, og orientere oss i den tiden vi lever i. Hvilke historiske paralleller som trekkes avhenger gjerne av egne erfaringer, og i politikken handler det også ofte om hva man ønsker å oppnå. Tolking av fortiden og beretninger om den har en tendens til å bli styrt av hvilke interesser man har i nåtiden.

Derfor er det viktig å være bevisst på at hvilke historier det trekkes paralleller til ikke er nøytrale – heller ikke de historiske sammenlikningene jeg gjør i denne kronikken. Historien kan både brukes og misbrukes i politiske sammenhenger. Når Putin påstår at krigen mot Ukraina er en kamp mot nazisme, vil de fleste i Norge tolke dette som et misbruk av historien. I Russland derimot, gir dette langt større klangbunn fordi andre verdenskrig rammet deres land aller hardest, samtidig som Putins kontroll med mediene hindrer motstemmer som kan korrigere historiebruken.

Det er menneskelig å støtte seg til den siste liknende erfaringen som det eneste erfaringsgrunnlaget når man skal ta historien til hjelp. Dette kan gjelde både økonomiske kriser, kriger og konflikter. Det kan helt klart ha sine skyggesider hvis vi utelukkende henter lærdom fra andre verdenskrig. I noen tilfeller kan både eldre hendelser eller andres erfaringer være mer relevante å trekke inn når man skal ta historien til hjelp i en dagsaktuell problemstilling.

Når vi trekker paralleller til fortiden, så må vi heller ikke bare lete etter det som er likt. Det er heldigvis også mye som skiller situasjonen i mellomkrigstiden fra i dag. For eksempel står mange flere europeiske land mer samlet nå, og demokratiene har dypere røtter enn de hadde da. I 1930-årenes Europa ble småstatene stående mer alene og ble dermed mer sårbare for ytre press og innblanding fra andre stater.

Fortiden kan brukes som hjelp til å ta gode valg og ikke bare til å skremme oss fra de dårlige. Ikke minst kan vi lære mye av hendelser og perioder vi ser på som positive i dag – hendelser der det faktisk gitt bra. Vi kan stille spørsmål som: Hvordan unngikk landene i Europa å krige med hverandre så lenge etter andre verdenskrig? Hvorfor sluttet den kalde krigen? Hvordan har verden tidligere unngått handelskriger?

Vi er alle historieskapende mennesker, både i våre egne liv og som en del av et samfunn. Vi er ikke dømt til å leve om igjen historien, selv om vi gjentar mange av de samme feilene. Men faren for dette øker naturligvis om vi ikke anstrenger oss på å lære av tidligere feil – og suksesser. Derfor må vi ikke resignere ved de stadig mørkere parallellene til mellomkrigstiden, men heller spørre oss: Hva kan vi lære av historien som kan hjelpe oss til å ta gode valg i framtiden?