Hvem taler egentlig på vegne av folket?

I et samlet ordførerkollegium kritiseres nå Statsforvalteren i Agder for å undergrave forutsigbarhet, rettssikkerhet og tillit gjennom etterkontroll av kommunale vedtak.

Dette er ikke bare en legitim problemstilling. Det er et alvorlig demokratisk problem. Men det reiser samtidig et mer grunnleggende spørsmål som i liten grad adresseres:

Hvem har egentlig mandat til å snakke på vegne av folket når folket ikke er spurt?

I Lindesnes kommune ble det i 2025 gjennomført en åpen spørreundersøkelse med 257 svar om demokrati, planprosesser og tillit til lokalpolitikken. Tallene er oppsiktsvekkende – ikke fordi de er ekstreme, men fordi de er gjennomgående og konsistente på tvers av saker.

Kun 5 prosent av respondentene svarer at de har tillit til at folkevalgte holder sine valgløfter. Bare 7 prosent har tillit til at politikere tar ansvar når vedtak senere viser seg å være feil. Mellom 8 og 11 prosent opplever at innbyggernes meninger blir respektert, at det finnes reell medvirkning, eller at politiske vedtak justeres når nye fakta kommer på bordet.

Dette er ikke uttrykk for enkeltstående konflikter eller midlertidig frustrasjon. Det er et bredt og dokumentert tillitsbrudd mellom innbyggere og lokalpolitisk nivå.

Når tilliten er så lav, blir det problematisk når ordførere – uavhengig av partitilhørighet – hevder å representere «folkets interesser» i møte med statlige myndigheter. I praksis innebærer dette at ordførerens vurdering, posisjon og politiske tankegang trer inn som erstatning for folkets stemme.

Det er ikke et argument mot lokaldemokratiet. Tvert imot. Det er et argument for å ta lokaldemokratiet på alvor.

For paradokset i denne saken er tydelig: Samtidig som ordførere etterlyser forutsigbarhet, rettssikkerhet og respekt for kommunale vedtak, viser tallene at mange innbyggere opplever det motsatte i møte med egen kommune. Avstanden mellom beslutning og medvirkning er stor. Og jo større denne avstanden blir, desto mer vil behovet for ekstern kontroll og rettssikkerhetsmekanismer øke.

Dette betyr ikke at Statsforvalteren alltid har rett, eller at kommunene alltid tar feil. Men det betyr at tillit ikke kan forutsettes – den må forankres og dokumenteres.

Dersom ordførere ønsker å tale på vegne av innbyggerne i spørsmål som handler om planlegging, dispensasjoner, utvikling og statlig kontroll, finnes det et enkelt og demokratisk grep: Å åpne for åpne, brede og tilgjengelige innbyggerundersøkelser, eller i særlig viktige saker, rådgivende folkeavstemninger. Ikke for å vinne fram i en konkret konflikt. Men for å gi folk mulighet til å danne seg en samlet forståelse og selv tolke konsekvensene av politiske valg.

Så lenge dette ikke skjer, vil brevet fra ordførerne i Agder først og fremst være et uttrykk for ordførernes egen vurdering. Ikke et dokumentert uttrykk for folkets vilje.