Hvem skal mekle?

4 hours ago 1

Radiolyttere i Teheran hørte i morgentimene at Norge ble nevnt som en mulig tilrettelegger for samtaler mellom USA og Iran.

Utenriksdepartementet bekrefter at situasjonen er svært betent og at de har kontakt med partene i konflikten, men sier ingenting om hva denne kontakten går ut på akkurat nå.

At Norge nevnes, er ingen overraskelse.

I flere tiår har norske diplomater arbeidet bak kulissene i en rekke fredsprosesser.

Senest i fjor sommer ble Oslo trukket frem som mulig møteplass for atomsamtaler mellom Iran og USA. Norske myndigheter bekreftet også direkte kontakt med iranske toppledere så sent som i mars.

Helt siden Epstein-avsløringene om super-diplomatene Mona Juul og Terje Rød Larsens utbredte og omstridte kontakt med overgrepsdømte Jeffrey Epstein, har debatten om norsk fredsdiplomati rast i norske medier.

Kritikken har tidvis vekslet mellom å være beinhard og berettiget.

Men det er liten tvil om at småstaten Norge fremdeles har noen meklerben å stå på: kunnskap, nettverk, fleksibilitet og fortrolighet. Nettopp fleksibiliteten skaper tillit.

Der mange EU-land er bundet av strenge regler for hvem de kan ha kontakt med, har Norge valgt å snakke med alle. Det har gitt både tilgang og handlingsrom.

Men Norge har fått konkurranse.

Oman og Qatar har etablert seg som sentrale arenaer for fredsdiplomati.

Doha og Muscat har i økende grad utfordret Oslo som møteplasser for både hemmelige og åpne samtaler.

Det virkelige vendepunktet har likevel kommet fra USA. Fra å insistere på at «de ikke forhandler med terrorister», har amerikanerne i større grad valgt å håndtere «freden» selv.

Oppdragsgiveren er blitt oppdragsløser. Steve Witkoff og Jared Kushner er blitt de nye meklerne.

Den ene dagen møter de Putin og hans menn i Russland. Den neste dagen sitter de ansikt til ansikt med Hamas-ledere i Qatar.

Metoden er enkel: mindre fokus på prinsipper og prosesser, mer fokus på tempo, personlige relasjoner og raske avtaler.

Det kunne kanskje fungert – men så stoppet Iran-sporet opp. De indirekte samtalene mellom USA og Iran i Oman førte ikke frem, selv om det en stund så lovende ut.

Da samtalene brøt sammen, tok det ikke lang tid før konflikten eskalerte militært, med amerikanske og israelske angrep på det iranske regimet og infrastruktur.

Iran har svart tilbake med full kraft i Gulf-regionen. Land som kunne vært meklere, står nå nærmere konflikten – og lengre fra rollen som nøytrale tilretteleggere.

Denne uken har Trump kommet med flere motstridende signaler om veien videre.

Fra trusler om nye angrep, til stans i angrep og nå sist kunngjøring om nye samtaler med Iran.

Iranske tjenestemenn benekter offentlig at det pågår forhandlinger om å avslutte krigen.

En talsperson for revolusjonsgarden avviser forhandlinger og sier at «USA forhandler med seg selv – ikke med Iran.»

Tilliten er kraftig svekket. Ifølge kilder tett på prosessen mener iranerne at de ble ført bak lyset i forrige runde i Oman – at diplomati og militær opptrapping gikk hånd i hånd.

Det setter også klare grenser for hvem de vil snakke med. Kushner og Witkoff er, ifølge de samme kildene, uønsket i en ny prosess.

Samtidig forsøker nye og mer uerfarne aktører å komme på banen.

Ifølge New York Times har Pakistan videreformidlet Trumps forslag med 15 punkter til Iran, og tatt initiativ til samtaler i Islamabad. Landet får også støtte fra regionale spillere som Tyrkia og Egypt.

Det er ikke tilfeldig. Pakistan har både kanaler inn til Washington og forbindelser til revolusjonsgarden i Teheran. De har også tette bånd til Gulf-land som Saudi-Arabia.

Bak ligger også egeninteresse. Pakistan er presset økonomisk, avhengig av stabile energileveranser fra Gulfen, og har alt å tjene på å fremstå som en ansvarlig partner for USA.

Det er heller ikke første gang de forsøker å posisjonere seg.

Så sent som i fjor nominerte statsministeren Trump til Nobels fredspris – et sjakktrekk for alle som vet at veien til Trumps hjerte går via en fredsprisnominasjon.

Det er for tidlig å vite om samtalene finner sted eller hvor de holdes.

Men hvem vet – kanskje åpner det seg et rom for Norge?

Norske myndigheter var tidlig ute med å si at dette ikke er «vår krig».

Norske diplomater pleier på sin side å si at de først bidrar når de blir spurt.

Spørsmålet er om den telefonen kommer – og om det er i Norges interesse å være fredsmekler mellom USA, Israel og Iran?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article