Hva skjer om Jonas Gahr Støre må gå?

Det er ikke bare Arbeiderpartiet som må ta stilling til store politiske spørsmål i disse dager. Det vil også regjeringspartneren kunne måtte gjøre, skriver kronikkforfatterne. Bildet av statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) er fra september. Foto: Javad Parsa, NTB

Det store spørsmålet er hvordan regjeringspartner Senterpartiet vurderer situasjonen.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Siden regjeringen Støre tok over høsten 2021, har ti statsråder måttet forlate kongens bord. Årsakene til avgangene var ulike, men samtlige skapte negativ oppmerksomhet om regjeringen, og flere har ført til murring i egne rekker. For regjeringen som institusjon er det lite drama knyttet til statsrådsskifter. Kongen i statsråd – det vil i praksis si regjeringen – vedtar hvem som går inn og hvem som går ut.

Et statsministerskifte er noe helt annet.

Den norske regjeringsmakten er hektet på regjeringssjefen. Det er statsministeren som har fått oppdraget med å danne regjeringen, og regjeringen er én og samme så lenge statsministeren sitter, uansett hvor mange statsråder som skiftes ut. Men når statsministeren søker avskjed, er det det over og ut for regjeringen.

Slik blir det også den dagen Støre ser seg nødt til å kaste kortene: Hele regjeringen må gå. Spørsmålet er hva som skjer i neste omgang.

Dømt til å regjere

I konstitusjonell forstand gjør det ingen forskjell om Støre går av i den nærmeste fremtid som følge av uhåndterbar intern misnøye, eller neste høst, etter et eventuelt valgnederlag. Uansett må han gå til kongen og be om avskjed og råde kongen om hvem han bør gi regjeringsoppdraget videre til.

Støre og hans statsråder vil så sitte på sine poster i noen uker til en ny regjering er klar til å ta over. En del statsråder vil gjenutnevnes, andre ikke.

Politisk sett er det likevel stor forskjell på de to situasjonene.

Skulle Støre gå av nå, må han peke på en av sine egne som ny regjeringssjef. Det parlamentariske grunnlaget er det samme som det var høsten 2021. Og motsatt av hva som ville vært tilfelle om opposisjonen hadde felt regjeringen, vil ikke for eksempel Høyre ha noe politisk ansvar for å ta over. Arbeiderpartiet er dømt til å regjere frem til neste høst.

I denne situasjonen må regjeringsmakten overføres så friksjonsfritt som mulig, og helst slik at det gir positiv oppmerksomhet og økt oppslutning for regjeringspartiene. Men hvor enkel er en slik intern maktoverføring?

Hvilke forutsetninger ville Støre og Arbeiderpartiet hatt i dag for å ta regi på etableringen av en ny regjering?

Forankret i partiet

Om vi ser til etterkrigshistorien, finner vi flere eksempler på at statsministre, alle fra Ap, er gått av og blitt erstattet av en partifelle: Nygaardsvold ble avløst av Gerhardsen (1945), Gerhardsen av Torp (1951), Torp av Gerhardsen (1955), Bratteli av Nordli (1976), Nordli av Brundtland (1981) og Brundtland av Jagland (1996).

Disse skiftene fungerer bare i begrenset grad som sammenligningsgrunnlag for dagens situasjon. Ingen av dem skjedde som resultat av noe internt opprør i Arbeiderpartiet.

Riktignok hadde neppe Oscar Torp noe særlig annet valg enn å tre til side da Gerhardsen var klar for ny innsats i 1955. Og som vi ble minnet på i TV-serien «Makta», var det nok noe motstrebende at Odvar Nordli overlot stafettpinnen til Gro Harlem Brundtland i 1981. Men i hovedsak har skiftene skjedd i ordnede former, tydelig forankret i partiet.

I 1951 var overgangen i overkant friksjonsfri. Gerhardsen og Torp fikk kritikk av Stortinget for ha tatt en konstitusjonell snarvei: De tok ikke bryet med å gi statssekretærene avskjed og oppnevne dem på nytt til den nye regjeringen.

Dagens situasjon er unik

Det er to ting som gjør dagens situasjon unik i politisk forstand.

Det ene er det høye konfliktnivået internt i Arbeiderpartiet. Mangelen på en soleklar statsministerkandidat alle fraksjoner kan støtte, ville gjort det vanskelig for partiet å regissere overføringen av makten til ny kandidat.

En intern maktoverføring risikerer dessuten å forsterke spenninger mellom partifraksjoner. Da Thorbjørn Jagland tok over for Gro Harlem Brundtland i 1997, skiftet han ut hele sju statsråder.

Det andre og kanskje viktigste er at Arbeiderpartiet denne gang ikke spiller spillet alene. Det lille spørsmålet er hvordan regjeringens støtteparti vurderer situasjonen.

Et regjeringsskifte gjør det mulig for SV å distansere seg fra regjeringen eller presse frem nye gjennomslag i sak før stortingsvalget.

Det store spørsmålet er hvordan regjeringspartner Senterpartiet vurderer situasjonen. Å overføre regjeringsmakt mellom to identiske partikoalisjoner er uprøvd i norsk sammenheng. Så langt er Sp på sidelinjen, de må på avstand observere hvordan prosessen utspiller seg i Ap. Så lenge regjeringen består, må Sp uttrykke tillit til Støre som statsminister.

Senterpartiet har flere muligheter

Dersom Støre går av, har Sp flere muligheter. De kan avdramatisere situasjonen og uttrykke at regjeringen i realiteten består under en ny statsminister. Mannskapet og politikken er identisk, og arbeidet fortsetter som før.

Alternativt kan Sp si at et regjeringsskifte frir dem fra forpliktelser som ble inngått under regjeringsforhandlingene i 2021. Skiftet gir grunnlag for reforhandling av politikken, noe Sp omtales som spesialist på, eller, mer dramatisk, å tre ut av regjeringen. Et halvt års tid før valget, kan det å gå i opposisjon til en upopulær regjering gi betydelig politisk gevinst for et parti som ifølge meningsmålinger har mistet over halvparten av velgerne sine siden 2021-valget.

Det er derfor ikke bare Ap som må ta stilling til store politiske spørsmål i disse dager. Det vil også regjeringspartneren kunne måtte gjøre.

Hva ville dere gjort, Sp, dersom Ap skiftet ut Støre? Med Emma Thompsons ord i filmen «Love Actually»: «Would you stay, knowing life would always be a little bit worse? Or would you cut and run?»