Hva skal elevene egentlig ha i sekken, når Chromebooken må bli igjen på skolen?

Av hensyn til digital sikkerhet skal ikke nettbrett og Chromebook lenger tas med hjem etter skoletid. Vedtaket Kristiansands politikere nylig gjorde er fornuftig, men avdekker samtidig en bredere debatt om forholdet mellom skjerm og bøker i skolen.

I en nylig leder skriver Fædrelandsvennen at «Man bør strebe etter å finne den riktige balansen mellom bok og skjerm, sørge for likest mulig utgangspunkt for alle elever landet over». Problemet er bare at for mange elever i Kristiansand – og ellers i landet – finnes det knapt noen bok å balansere mot.

Enkelt sagt: Da iPaden kom inn i skolen, forsvant skolebøkene gradvis ut. Pengene går til digitalt utstyr og lisenser i stedet for bøker. De skolebøkene som finnes, er ofte 10–15 år gamle og må deles mellom flere elever. Undervisningsmateriell baseres i stor grad på kopiark fra ulike kilder. Resultatet er skolesekker fulle av løse papirer – og lærere som må bruke unødvendig mye tid på å finne, justere, kopiere, sortere og dele ut materiell i stedet for å undervise.

Dette er ikke lærernes feil. Tvert imot gjør de en formidabel jobb innenfor svært trange rammer. Situasjonen er et resultat av mange år med stram skoleøkonomi og prioriteringer, der bøker har blitt skjøvet til side til fordel for skjermbaserte løsninger.

Forfatter og skolebarnspappa Birger Emanuelsen reiste nylig en debatt om nettopp dette. Frustrert over mangelen på skolebøker, gikk han selv til innkjøp av bøker til sine egne barn. Når foreldre ser seg nødt til å kjøpe skolebøker selv, sier det noe alvorlig om tilstanden i skolen vår.

Bøker tilbyr noe annet enn skjerm. Studier viser at lesere holder fokus lenger når de leser i bøker. Skjerm er oftere forbundet med avbrytelser, scrolling og skiftende oppmerksomhet, mens boka inviterer til ro og sammenhengende lesing. Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at norske elevers leseferdigheter er på vei ned, og at leseferdigheter ofte henger sammen med elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. Nettopp derfor er det viktig at skolen har tilgang til bøker og ressurser som bidrar til å utjevne forskjeller, særlig for barn som får lite lesetrening hjemme.

Åpen

Det er på høy tid at politikerne i Kristiansand tar ansvar for egne prioriteringer. Å sikre barn og unge tilgang til oppdaterte skolebøker er ikke et valgfritt tiltak eller et pedagogisk eksperiment – det er en grunnleggende plikt for kommunen som skoleeier. Når dette ikke prioriteres, må politikerne også tåle spørsmålet om hva de velger å bruke pengene på i stedet.

At foreldre i Norge i 2025 kjøper skolebøker til egne barn, er et alvorlig varsko – og et direkte resultat av politiske valg. Det handler ikke bare om læringsutbytte, men om respekt: for elever som fortjener bedre, og respekt for lærere som forventes å levere kvalitet uten de mest grunnleggende verktøyene.

Skolen trenger en ny retning der boka igjen får sin selvfølgelige plass. I dag preges den av kronisk underfinansiering: Bøkene er borte, skolebygg forfaller, og bemanningen er for lav. Det kuttes over hele linjen. Å unnlate å investere i barna våre, er å unnlate å investere i fremtiden.