Hva med å bruke uføre til å bidra innen eldreomsorgen?

KRONIKK: Statsforvalter Bent Høie advarer i Aftenbladet 14. juni om den kommende eldrebølgen – og det med god grunn.

Det offentlige må tørre å definere hvilke oppgaver som ikke krever fagkompetanse, og legge til rette for at deler av arbeidet kan utføres på en annen måte enn vi gjorde i fortiden. Foto: Shutterstock

Vi står foran en demografisk endring som vil kreve mer arbeidskraft i helsesektoren enn vi har tilgjengelig. Dette har vi visst om en god stund. Som med klimaendringer, skjer demografiske endringer gradvis og stadig sterkere, og vi kan ikke lenger skyve utfordringen foran oss.

Vi trenger utvilsomt flere kloke hoder og varme hender i pleie- og omsorgstjenestene. Det er allerede mangel på leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, arbeidsledigheten er lav og konkurransen om kompetansen stor. Samtidig har vi, bare i Rogaland, rundt 30.000 uføre. Det er mennesker i arbeidsfør alder, men klassifisert som for syke til å stå i vanlig arbeid. De færreste av disse kan gå rett inn i en helsefaglig fulltidsstilling. Men mange av dem kan gjøre noe. Og det de kan gjøre, kan ha enorm betydning.

Mange uføre gjør i dag en uvurderlig innsats i frivilligheten, i omsorg for familie eller andre samfunnsnyttige aktiviteter. Men i møte med ressursmangelen vi står overfor, må vi løfte blikket og tenke nytt om hva arbeid er, og hvem som kan bidra.

Kjøre til lege og enkel pleie

Flere kommuner har kartlagt oppgavene i helse- og omsorgstjenestene, og funnet at minst 25 prosent av oppgavene som i dag utføres av helsefagarbeidere, ikke krever helsefaglig kompetanse. Det er ingen grunn til å tro at dette er annerledes i Rogaland. Det er snakk om oppgaver som matservering, kjøre beboere til lege og apotek, aktivisering og enkel pleie. Problemet er at det ikke finnes noen andre til å gjøre disse jobbene, og da må sykepleiere og helsefagarbeidere gjøre det på toppen av sine helsefaglige oppgaver.

I en pilot i Lillestrøm ble det etablert en digital oppgavebank – en slags markedsplass for oppgaver – der personer i arbeidstrening, frivillige og andre kunne bidra. Med dette systemet kunne kommunen «frigjøre» helsefaglig kapasitet tilsvarende 25 prosent. Vinje kommune gjør noe liknende, og Nittedal vil i sin «Kommune 3.0 samarbeide med næringsliv, kulturliv, idrett og frivillighet for å finne ressursene og for å støtte og hjelpe hverandre og drive Nittedal framover». Det ble ikke ansatt flere sykepleiere, men man utnyttet ressursene bedre. Det handler ikke om å presse mennesker inn i oppgaver de ikke mestrer, eller gi beboere annenrangs tjenester, primært handler dette om å tenke nytt. 

I Attende-selskapene er vi rundt 130 kolleger som støtter 4–500 deltakere og ansatte i ulike tiltak. Mange har uføretrygd i bunn og arbeider med tilrettelagt arbeid, andre står langt fra det som kalles ordinært arbeidsliv og trenger hjelp for å komme i gang. Jeg lar meg imponere hver eneste dag når jeg ser hva våre deltakere og ansatte får til ved å få tillit, støtte og tilpassede oppgaver.

Uutnyttet potensial

Det forteller meg at vi har et stort uutnyttet potensial i «utenforskapet», også her i fylket. Ikke nødvendigvis til faste vakter eller heltidsstillinger, men til konkrete oppgaver – én time eller tre timer, et par dager i uken, dette er arbeidstid som både gir verdi for den enkelte og for samfunnet. Så må det selvfølgelig incentiveres – det må være betydelig mer lønnsomt å arbeide enn å sitte hjemme, og vi må ha et apparat som hjelper den enkelte i gang. Dette er neppe ressurser som hadde søkt på en 25 prosent stilling som assistent ved et sykehjem – men totalt utgjør det som sagt 30.000 årsverk. Tenk om vi hadde klart å tilrettelegge for at 10 prosent av denne kapasiteten brukes?

Endringene må starte der behovet er størst. Det offentlige må tørre å definere hvilke oppgaver som ikke krever fagkompetanse, og legge til rette for at deler av arbeidet kan utføres på en annen måte enn vi gjorde i fortiden. Det finnes digitale verktøy, som Nyby, som allerede støtter denne typen organisering. Og det finnes aktører, som Attende, som har erfaring og kapasitet til å ta disse oppgavene – selvfølgelig i tett samarbeid med Nav, kommunene og frivillige. Man kunne sett for seg flere VTO, varig tilrettelagte stillinger i ordinære virksomheter, gjerne delt opp i mindre stillinger. Noe av dette initieres fra Oslo på nasjonalt nivå, mye kan vi gjøre her lokalt. 

Utvikling som dette krever ledelse, mot og endringsvilje. Utover det, behøver ikke dette å være så komplisert.