Hva kan vi lære av A-lagets måte å møte en statsminister på?

Statsminister Jonas Gahr Støre fremstår ofte som en tørrpinn. Dette gruppeintervjuet er annerledes, skriver Anna Helle-Valle. Foto: Monster/NRK

Jeg håper at 2025 blir preget av større solidaritet med egen og andres menneskelighet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Konseptet der kjendiser intervjues av reportere med en litt annerledes fungering, er endelig kommet til Norge. Gjennom gode forberedelser og med litt støtte stiller reportere som ellers ville blitt sett for alt de ikke får til, gode og avslørende spørsmål. Hvis jeg skulle brukt et veletablert, konvensjonelt språk, ville jeg kalt dem «utviklingshemmede». Hverken NRK eller jeg synes det er en riktig eller dekkende beskrivelse av denne gjengen.

I motsetning til det meste som går på TV, åpner A-lagets reportere et verdifullt rom for følelser og refleksjon med sin autentisitet og genuine nysgjerrighet.

Uklokt og diskriminerende

Dette TV-konseptet fremstiller personer med nedsatt funksjon som likeverdige og verdifulle medborgere. Om du ser den første episoden, håper jeg du kan tenke litt på at Stortinget tre ganger på rad har stemt ned forslaget om å innlemme CRPD i norsk lov. CRPD er FNs menneskerettighetskonvensjon for personer med nedsatt funksjon. Den omfatter både personer med utviklingshemning, alvorlig psykiske lidelser og demens. Hvordan kan vi – folket – finne på å bruke vår demokratiske makt så uklokt og diskriminerende?

Fordommer – vår forståelse i møte med annerledeshet – er en forutsetning for diskriminering. Kan god faglig forståelse være fordomsfull? Den medisinske modellen skaper en vanskelig ramme for annerledeshet ved å fokusere på individ og sykdom. Ved å bygge sin tilnærming på en medisinsk modell bruker både leger og psykologer en smal og konvensjonell standard når vi måler menneskers fungering.

Vi har et tydelig fokus på hva individet mangler, og hva det ikke får til. Med en slik tilnærming overser vi ressurser og kontekst. «Utviklingshemning» er ifølge Norsk Helseinformatikk en «funksjonsnedsettelse på grunn av redusert intellektuell og kognitiv kapasitet». Det er ganske hardt og lukket og bærer ikke i seg potensiell verdi.

NHI legger til: «[Psykisk utviklingshemning] kan også forstås som et misforhold mellom personens forutsetninger og krav fra omgivelsene.» Her åpnes det en sprekk så lyset kan slippe inn. Finnes det faglige forståelser som synliggjør A-lagets fungering på en mer verdig måte?

Deltagelse i sentrum

I motsetning til den medisinske modellen finnes det ressursorienterte tilnærminger der individets ressurser og muligheter for deltagelse står i sentrum. Et fagfelt som bygger sin praksis på en ressursorientert forståelse, er musikkterapien. Musikkterapeutisk forskning dannet den faglige rammen for serien «Demenskoret» på NRK, og musikkterapeuter har en lang tradisjon med å jobbe ressursorientert med barn og voksne med såkalt utviklingshemning.

Da jeg som psykolog fikk anledning til å forske med musikkterapeuter og bli kjent med deres måte å jobbe på, ble jeg smertefullt klar over fraværet av ressursperspektiver i psykologisk teori og praksis. Det bidrar til dårlig fungering hos de vi skal hjelpe, og hos oss som hjelpere. Som en psykiater en gang sa til meg: Når alt annet ikke fungerer, da ringer vi musikkterapeuten.

Et viktig prinsipp i norsk musikkterapi er premisset om utvidede handlingsmuligheter gjennom musikk. Hvordan kan man utvide mulighet for handling og deltagelse når noen faller utenfor? Musikk er et fantastisk verktøy i så måte, men vi som ikke er musikere, kan også identifisere hindre og øke deltagelse basert på ressurser.

For A-laget blir den atypiske reporterrollen en inngang til deltagelse i et demokratisk fellesskap. For Jonas Gahr Støre blir reporternes spørsmål en anledning til deltagelse i et vitaliserende og annerledes fellesskap.

Tre skritt frem og ett tilbake

Vi liker å tenke at Norge er et land som er kommet langt med tanke på menneskerettigheter. Sannheten er at personer med nedsatt funksjon også i Norge har en kort og ustødig historie når det kommer til å bli sett, anerkjent, likestilt og få tilgang til kompetent hjelp.

Siden 1980-tallet har vi gått tre skritt frem og ett tilbake, og i den senere tid ser vi en tilbakegang til mer utenforskap og ghettofisering for personer med såkalt utviklingshemning og for personer med demens.

Noe av grunnen til dette er overføring av ansvar til kommunene uten økonomisk oppfølging. Men hovedgrunnen er at vi som har makt, utdannelse og penger, fortsatt ikke ser, regner med eller bryr oss nok om de som ikke møter konvensjonelle krav til fungering.

I en tid der vi er så opptatt av optimal fungering, kan de atypisk fungerende utvide rommet både for Støre og alle oss andre.

Det er OK å være sårbar, klumsete, keitete og usikker av og til. For bak disse litt nedvurderende ordene ligger inngangen til ekte følelser. Og med det raushet, tilgivelse, nåde, medfølelse og solidaritet.

Noe av det vakreste ved A-lagets gruppeintervju er måten de holder Støre på med blikket sitt, og deres invitasjon til autentisk samspill. De jubler og ler når det er naturlig. De er stille og ærbødige når det er på sin plass.

Et vanskelig øyeblikk oppstår når Støre kjekt og greit returnerer reporterens litt intime spørsmål om hvordan han fikk sitt første kyss: «Og kan jeg spørre deg? ... første kyss?» Stillhet. «Nei, jeg har ikke kysset noen, jeg», sier reporteren. Den med ett brutalt synlige avstanden mellom reporteren og Støre fyller rommet. Støre vet ikke helt hva han skal svare, men griper til det konvensjonelle og sier «nei ... men det er en fin ... jah ... nei, vi må jo kysse og klemme litt på hverandre innimellom da». «Jaa», mumler A-laget, og så er øyeblikket forbi.

Er slike kleine øyeblikk en gave? Kanskje Støre som vår øverste leder et øyeblikk tar inn over seg ulikhet og urettferdighet? Kanskje han plutselig innser hvor heldig han er som både har fått et første kyss, har hatt kjærester og i dag er gift med en bra dame og har tre barn? Vi blir ikke takknemlige av å få mer og mer. Vi blir takknemlige av å bli minnet på hva som faktisk er verdifullt.

Man kan ikke lovfeste retten til et første kyss. Men hva kan vi gjøre for å bedre livsbetingelsene til dem som lett havner utenfor fellesskapene fordi de funker litt annerledes?

La deg røre

La meg avslutte med en oppsummering fritt etter Statens råd for likestilling av funksjonshemmedes høringskonferanse fra 2008. Lite er skjedd siden.

Vi kan:

1. Innlemme CRPD i norsk lov og faktisk ta de juridiske og økonomiske følgene av likhet for loven som et solidarisk fellesskap.
2. Bevisstgjøre TV-seere og den gemene hop på diskriminering og ekskludering (som vi vanligvis og med letthet bedriver gjennom sykdomsorientert og normalfiksert språk og praksis).

3. Sørge for at rettigheter og økonomisk støtte er knyttet til person og ikke bolig, og samtidig la personer med nedsatt funksjon ha reell valgmulighet med tanke på om de vil bo tett på andre med lignende problematikk i store boliger (de fleste vil ikke det).

4. Sørge for at ansatte som jobber med personer med nedsatt funksjon, kan få hele og fleksible stillinger, og at de har god og riktig fagkompetanse (herunder evnen til å fange og løfte personenes vitalitet, protest, lekenhet og glede).

Jeg håper du lar deg røre av årets kanskje fineste TV-konsept. Jeg både lo og gråt under dette intervjuet med Jonas Gahr Støre. Det har ikke skjedd før, for Støre fremstår ofte som en tørrpinn. Konvensjonelle reportere klarer ikke å komme forbi den tykke barken hans. Dette gruppeintervjuet er annerledes.

Den som intervjues, risikerer noe i møte med reportere som er direkte og ærlige og gjerne litt uforutsigbare. Støre tar imot og skaper både nærhet og ettertanke og viser hvor klønete, sårbar, usikker og skjønn man er når den formelle rollen plutselig ikke strekker til. I dette intervjuet blir vår statsminister både en mann med makt og en litt klønete, vanlig mann som er lei seg for at han har mistet moren sin.

Jeg håper at 2025 blir preget av større solidaritet med egen og andres menneskelighet, og at kanskje vi med A-lagets hjelp snart er klare til å innlemme menneskerettighetene til personer med såkalt nedsatt funksjon i norsk lov.