Hva kan vi lære av 30 år med «Mission: Imp­ossible»?

Så, se for deg følgende. I nesten tretti år lager du en av verdens mest populære actionfilmfranchiser (ja, jeg vet, men hold på tanken en liten stund). Dette er filmer som handler om spioner, om internasjonal storpolitikk, om vågale stunts og slåsskamper på glamorøse åsteder på alle kontinenter.

Samtidig, og dette er viktig, skal du ikke støte fra deg et eneste land eller en eneste gruppe. Disse filmene trenger å nå publikum over hele verden. Ingen, ingen må føle seg fornærmet. Ingen må få en grunn til å la være å kjøpe kinobillett.

Med andre ord: Du skal lage underholdning om geopolitikk som ikke handler om geopolitikk. Hva gjør du?

«Mission: Impossible»-franchisen, Tom Cruises hjertebarn og utstillingsvindu, har snodd seg rundt dette problemet siden den første filmens premiere i 1996. Likevel er det ikke til å unngå at en fortelling er preget av sin tid, også i tilfelle der filmene prøver å holde tiden på avstand. Og premieren på «Mission: Impossible – The Final Reckoning», den kanskje, muligens, siste filmen i serien, er en anledning så god som noen til å stille spørsmålet. Hva kan vi lære om de siste tretti årene av å se «Mission: Impossible»-filmene?

Den første filmen fra 1996 er en kontrollert, spent affære, håndtert med nøktern profesjonalitet av den durkdrevne regissøren Brian De Palma. Agenten Ethan Hunt, som alltid spilt av Tom Cruise, er ung og smal i kjakene.

Han fremstår også som uskyldig, en som strever med å ta innover seg nivåene av svik ettersom den ene etter den andre av teamet hans blir tatt av dage. Filmen er berømt for scenen der Hunt og kumpanene bryter seg inn hos CIA, og der vår mann må stupe ned fra taket og utføre et datatyveri hengende over bakken i tynne liner, uten å komme nær gulvet.

Men i den større sammenhengen er det mest interessante kanskje dette: Motivet for skurken i filmen er alminnelig kjedsomhet og misnøye. Den kalde krigen er over, agentene tråkker rundt på dårlig lønn fra det offentlige og savner at det skjer noe. Problemet er ikke at verden er farlig, det er at den ikke er det.

Spol frem til år 2000, og «Mission: Impossible II». John Woo, den hotteste regissøren fra det hotteste actionfilmmiljøet i verden, nemlig Hongkong, hadde allerede hatt store suksesser i Hollywood med «Broken Arrow» og «Face/Off». Nå slapp han alt han hadde av fyrverkeri løs.

«Mission: Impossible II» er full av pyroeffekter, hvite duer som flyr i sakte film, og biljakter som ender med at bilene spinner rundt hverandre i en salgs dans. Det er til tider både campy og corny, og gjør at dette kapitlet ofte plasseres lavt når «Mission: Impossible»-filmene skal rangeres. Men filmen har også en sanselighet og en personlighet de andre mangler.

Det er også en film som bærer preg av at verden som ennå ikke er rammet av 11. september. Motivet for enhver som vil gjøre ugagn er penger. Den australske skurken Ambrose, spilt av Dougray Scott, vil starte en epidemi for å tjene seg rik på den eneste medisinen som kurerer sykdommen.

Man aner en påvirkning fra ebolaepidemiene som hadde preget det siste tiåret. Men der motivet var kjedsomhet og grådighet i den første filmen, er det altså sjalusi og grådighet nå, siden skurken mistenker at Ethan Hunt står i med kvinnen han vil ha. Ideologisk er grunnen trygg for alle.

«Mission: Impossible III» fra 2006 hanket også inn en av sin tids mest suksessrike underholdere, regissør J.J. Abrams, som kom rett fra TV-seriene «Alias» og «Lost». Men den huskes best for skurken, den alltid severdige Philip Seymour Hoffman, som våpenhandleren Owen Davian. Hoffmann spiller med en overlegen kontroll og selvtillit som gjør at du aldri er i tvil om at dette er en mann som kommer til å gjøre alle de fæle tingene han rolig ramser opp.

Men jakten på den verdifulle dingsen som så mange slike filmer har, her kalt «harelabben», røper også en franchise som ikke helt vet hva plottet faktisk skal handle om. «Harelabben» er nøkkelen til et supervåpen som kan selges til en uspesifisert terroristgruppe, som dermed kan brukes som unnskyldning for et angrep fra amerikansk side. Dette kan kanskje sees på som et lett lite nikk til den virkelige, amerikanske «krigen mot terror», som da for lengst var etablert som en fadese.

Men ellers har franchisen allerede her staket seg ut en kurs som de åpenbart ser det som hensiktsmessig å følge fremover. Fienden er aldri motivert av politisk ekstremisme, nasjonalisme eller imperialisme.

Den verden som omkranser «Mission: Impossible»-filmene er full av uro og bekymring, for hva som skjer i Irak, så Afghanistan, så Libya, så Syria og resten av Midtøsten, og gradvis mer og mer for Russland og Kina. Men motstanderne i filmserien er, frem til denne filmen, alltid kynikere. De mener ikke noe som helst, men bruker kaos til å sko seg. Det er neppe tilfeldig at samtlige er hvite menn.

Dette merkes også i den fjerde filmen, «Mission: Impossible – Ghost Protocol» fra 2011. Pixar-veteranen Brad Bird regisserer, og filmen er mer tøysete enn forgjengerne. Dette er ikke minst merkbart i begynnelsen av filmen, der Hunt og teamet må ta seg inn i Kreml.

Dette er en sjelden påminnelse om spenningsforholdet mellom Vesten og Russland, og det spilles nærmest som en ren komedie. Dette er rett og slett ikke noe som tas spesielt alvorlig. Skurken, en genial og sinnssyk atomforsker som vil bryte ned verden for å bygge den opp igjen, spilles av Michael Nyqvist og er, ufarlig nok, svensk.

Men også på en annen måte er «Ghost Protocol» preget av sin tid. Filmens desidert mest omtalte øyeblikk er når Ethan Hunt klatrer oppover den tårnende skyskraperen Burj Khalifa i Dubai. Dette skjer samtidig som de arabiske storbyene promoterer seg selv hardt som glamorøse turistmål, og jobber for å tone ned oppmerksomheten rundt diverse menneskerettighetsbrudd.

En av måtene å gjøre dette på, er å presentere seg som innbydende innspillingssteder for amerikanske storfilmer. Fire år etter «Ghost Protocol» skal en annen actionfranchise, «The Fast & The Furious»-serien, legge sitt mest iøynefallende stunt til Abu Dhabi, og la en sportsbil kjøre gjennom luften fra én skyskraper til en annen.

Fra «Mission: Impossible – Rogue Nation» fra 2015 er Christopher McQuarrie på plass i registolen, og der skal han bli sittende gjennom de gjenværende fire filmene. McQuarrie klikket med Tom Cruise og hadde en lignende visjon som ham om hva serien kunne være. Dette blir spisset og strømlinjeformet gjennom siste halvdel av serien.

Det som måtte være av fortelling og miljøskildringer, av store, sveipende tagninger fra ambassademottagelser og severdigheter, trer mer og mer tilbake. Nå har plottene først og fremst som funksjon å ta Ethan, og tilskueren, fra stunt til stunt. Disse blir til gjengjeld mer og mer spektakulære, som når Cruise står på vingen av et flyr som tar av i «Rogue Nation» og klamrer seg fast med fingertuppene.

Skurken i «Rogue Nation» og «Fallout» (2018), «Syndikatet», er nettopp en slik glatt og intetsigende fiende som serien elsker, et utbryternettverk av internasjonale superagenter som vil ødelegge verdenssystemet. Faren er ikke at en fremmed supermakt kan bli for sterk, det er at verden kan forfalle til rent anarki.

Men så skjer det en noe. Det landskapet som «Mission: Impossible»-filmene aldri har vært redde for å trampe ut i, er det teknologiske. Og i de siste filmene er fienden rent teknologisk. Det er snakk om en kunstig intelligens kalt «Enheten», som kan infiltrere ethvert system og tvinger agentbyråene over på skrivemaskiner og analoge hjelpemidler. I filmen som hadde premiere denne uken, truer den med å fremprovosere atomkrig mellom verdens stormakter.

Og dermed er man ved et pussig paradoks. Ved å vandre ved siden av tidens store konflikter, har «Mission: Impossible»-serien plutselig sklidd rett ut i dem. Det som fryktes i filmen, er nøyaktig det som fryktes i den virkelige verden. En kunstig intelligens med makt til å ta over alt, og tredje verdenskrig. Ved å sky geopolitikk og konsentrere seg om det teknologiske, har filmene klart å bli politiske likevel.

«Mission: Impossible – The Final Reckoning» går i øyeblikket på en kino nær deg. Det er vel ikke den beste av de åtte filmene. Men den er, på sitt vis, den mest skremmende.