Hva har skjedd med festivalen som en gang samlet oss alle?

Det var gøy så lenge det varte, skriver Chiara Victoria Cavallari om Øyafestivalen. Foto: Heiko Junge, NTB

Takk for nå, Øya. Jeg kommer tilbake når ting er mer forsvarlige igjen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Halve mitt liv har jeg elsket og deltatt på Øyafestivalen. Helt siden 2009 har jeg enten vært frivillig eller spilt i band. Det har gitt meg festivalpass for innsatsen. I år er første gang jeg ikke ville delta, til tross for at favorittband som Slowdive (!!!) spilte.

Her er grunnene:

I 2018 ble Øyafestivalen solgt til det internasjonale selskapet Superstruct Entertainment. Det mektige amerikanske selskapet kjøper opp store festivaler rundt omkring i Europa for å tjene seg søkkrike, samtidig som tilbudene blir dårligere og mer ekskluderende for folk flest i byene det gjelder.

I juni ble dette selskapet kjøpt opp av investeringsselskapet Kohlberg Kravis Roberts & Co (KKR & Co. Inc). De er dermed Øyafestivalens nye eiere.

De norske eierne tjente i 2018 52 millioner kroner på salget av Øyafestivalen. De siste fem årene har festivalen gått 11,5 millioner kroner i overskudd. Likevel får de ikke til å lønne norske artister bedre eller vise hva kunstnere i byen har å by på.

Vanligvis har Klubbdagen, selve oppvarmingen til festivalen, vært en dag hvor nesten samtlige av Oslos musikere får vist hva greia deres er. Det har vært så inkluderende og givende å være med på. Som en symbolsk takk har man tidligere fått festivalpass. I år var det slutt på det. Man får man ingenting, selv om man har brukt timevis på å skrive disse låtene og på øving.

Chiara Victoria Cavallari har vært en trofast Øya-deltager. Nå vil hun ikke mer. Foto: Benjamin Lind

Øya er blitt en festival for øvre middelklasse, firmaer og direktorater – som jeg mener drar stemningen saftig ned. Hva er autentisk med en festival fylt med velstående folk som har råd til å kjøpe seks brett med pils hver dag uten å måtte ta opp et forbrukslån? Er det ingen som sitter med lunken butikkøl fra Bunnpris ved Ola Narr lenger? Hva har skjedd med festivalen som en gang samlet oss alle?

Dette er ikke lenger en festival hvor alle Oslos borgere samles til en siste lille sommerboost før høsten, studier og jobb inntar vårt liv. Øya er på veldig kort tid blitt en festival som skviser ut og ikke verdsetter lokale artister, og ekskluderer vanlige folk og arbeiderklassen fra å delta.

Det gir heller ingen mening i at de år etter år inngår samarbeid med selskaper som investerer i Israel, og dermed åpenbart profitterer på torturen og folkemordet av palestinere, som PepsiCo, DNB og KKR.

Over ni måneder med apartheid, krigsforbrytelser, drap, lidelse, og så later det til at festivalen ikke vil ta et solidarisk standpunkt. Det er veikt.

Festivalgentrifiseringen har virkelig fått fotfeste nå, og det er trist som faen for alle oss som verdsetter og feeder på god og rimelig kultur – som ikke beriker seg på andres lidelse.

Takk for nå, Øya, det var gøy, ja – så lenge det varte. Jeg kommer tilbake når ting er mer forsvarlige igjen.

En versjon av denne teksten ble først publisert på Facebook.