Hva har Kanye West og Knut Hamsun til felles?

Kanye West er aldri redd for å provosere. Her med ektefellen Bianca Censori under Grammypris-utdelingen i februar. Foto: Daniel Cole, Reuters/NTB

Kanye West er et musikalsk geni – og en erklært beundrer av Adolf Hitler.

Kan man skille kunst fra kunstner når kunstneren sprer hat?

I 2010 ble jeg bergtatt. Rapperen Kanye West ga ut albumet «My Beautiful Dark Twisted Fantasy.» Et epos av et mesterverk. Det brøt barrierer og blandet sjangere som ingen før ham hadde gjort. Det pompøse, elegante og detaljerte albumet var alt en kunstner drømmer om å skape.

Produksjonen kombinerte pop, soul, elektronika, rock og klassisk musikk. Den beste måten å beskrive albumet på, er å si at det har noe barokt over seg. Min personlige favoritt er låten «Runaway». Brutal og ærlig om kjærlighetssorg. Den traff rett inn i hjertet til en 18 år gammel gutt.

Da jeg var 16 år, lot jeg «808 & Heartbreak» dunke gjennom høyttaleranlegget mens jeg hadde kjærlighetssorg. Albumet var rått. Brutalt ærlig. Autotunen fikk gjalle. Og han rappet om ting som rappere generelt ikke skulle rappe om. Kjærlighet. Eller – gud forby – synge og bli kalt en sellout.

Innflytelsesrik artist

Albumet påvirket en hel generasjon med musikere som The Weeknd, Travis Scott og Drake. Pitchfork, musikkavisen Rolling Stone og Billboard kåret albumet til det beste i 2010-årene. Rolling Stone har også plassert det på 17. plass blant de beste albumene i musikkhistorien. Et epos av et album.

Kanye West var produsenten og rapperen med middelklassebakgrunn. Ikke fra South Bronx, Compton, Brooklyn eller andre miljøer som ofte forbindes med gatekultur og gangsterrap. Han hadde ikke solgt kokain eller vært tilknyttet gjenger. Han ble oppdratt av moren Donda West, som hadde doktorgrad i engelsk var pedagog og professor. Etablissementet i rap og hiphop aksepterte ikke bakgrunnen hans til å begynne med.

Men Kanye rappet om helt andre ting. Ikke våpen, drap og dop. Han rettet kritiske blikk mot akademia, det amerikanske velferdssystemet og de strukturelle utfordringene svarte amerikanere møter. Han traff et publikum som sjelden ble snakket til i hiphop. Han utfordret, forandret og fornyet.

Kontroversiell endring

Dagens Kanye West er en helt annen. Han hyller Adolf Hitler og rapper «Heil Hitler». Bruker hakekors som smykker. Fornekter holocaust og sprer hat og antisemittisme. Han produserer også klær hvor hakekorset er brukt som motiv. Det er grotesk. Kanye er blitt høyreekstrem.

Som overlevende etter et høyreekstremt terrorangrep gjør det fysisk vondt å høre på musikken hans nå. Dette er ikke bare sjokkerende – det er farlig. Å flørte med og fronte nazistisk ideologi er å spre hat og forakt for menneskeverdet.

Tanken om det høyreekstreme bakteppet ligger som en skygge over alt når jeg setter på «My Beautiful Dark Twisted Fantasy». Kanye West har levert stor kunst. Men kan man virkelig skille kunsten fra kunstneren?

Kanye West på besøk hos president Donald Trump i Det hvite hus i 2018. Foto: Kevin Lamarque Reuters/ NTB

Relevant i Norge

Vi har et eget eksempel i Norge: Knut Hamsun. Hamsun var en aktiv støttespiller for nazistene. Han hyllet Hitler i en nekrolog i Aftenposten etter hans død. Han reiste til Tyskland og møtte diktatoren personlig. Og han sendte til og med sin Nobel-medalje i litteratur til propagandaminister Joseph Goebbels.

Etter krigen fikk Hamsun sin straff, men slapp fengsel på grunn av psykisk svekkelse. Norge tok sitt oppgjør med ham. I ettertid har det vokst frem en slags kollektiv forståelse av at man kan – og må – skille kunstneren Hamsun fra personen Hamsun. At vi kan lese bøkene, men aldri glemme hva han faktisk sto for.

Akkurat som Kanye West etterlot Hamsun seg stor kunst: Den forbudte og ulykkelige kjærlighetsromanen «Victoria» samt «Pan» og «Sult». Og hans eget mesterverk, «Markens Grøde», på mange måter hans «My Beautiful Dark Twisted Fantasy».

Syk psyke

Også Hamsun slet med psykiske lidelser. Og begge var nazister. Begge støttet Adolf Hitler og det tredje riket. Begge har laget kunst som har beveget – og fortsatt beveger – mennesker. Likheten er slående. Men én ting skiller: Hamsuns politiske syn er i liten grad synlig i verkene hans. Med noen unntak er hans nasjonalsosialistiske tankegods fraværende i litteraturen.

Det samme kan man ikke si om Kanye West. Han lar i høyeste grad kunsten sin preges av sitt politiske verdensbilde. Han kommer med antisemittiske ytringer og sprer hat. Han rapper om Adolf Hitler, hyller ham – og hevder at Tyskland hadde en «kul leder».

Som overlevende etter høyreekstrem terror knyter det seg i magen. Samtidig frykter jeg hans påvirkningskraft. På unge. På dem som ukritisk sluker budskapet hans. Det gjør det vanskeligere å skille kunsten fra kunstneren.

Slik valgte Kanye West å lansere albumet «Vultures» i 2023. Foto: DAME / Backgrid USA

Ansvar?

Noen peker på at Kanye West er bipolar og psykisk syk. Det kan være. Men det finnes mange mennesker med bipolar lidelse som er fullstendig oppegående – og som ikke blir nazister.

Hvis vi skulle frita mennesker for ansvar på grunn av psykisk sykdom, ville mange av nazistene også vært unnskyldt. Det ville i så fall også frita Anders Behring Breivik for ansvar. Jeg kjøper rett og slett ikke det argumentet.

Kanskje man kan skille Kanye West i perioder. Skille kunstneren bak mesterverket fra han som i dag hyller Hitler. Samtidig blir det vanskeligere og vanskeligere. Man kan høre på musikken, men samtidig ha det kritiske blikket på personen og ideologien bak.

Verdivalg?

Det finnes ikke noe fasitsvar. Vi må bare håpe at fornuftige mennesker klarer å skille. At de fleste av oss forstår at hat, antisemittisme og nazisme er og blir forferdelig galt.

Kunst kan være vakkert. Men når kunstneren sprer fascistisk hat, må vi aldri miste av syne hvem vi lytter til – og hvem vi selv er, og hvilke verdier vi står for.

Det eneste jeg vet, er at jeg fortsatt kommer til å høre på «My Beautiful Dark Twisted Fantasy». Men kanskje litt mer i mørket. Litt mer i skjul.

For nå er ikke fantasien til Kanye lenger «beautiful». Den er bare dark. Og twisted.