Hva er det våre ungdommer skal kjempe for?

Skyene samler seg, og offervilje kan bli nødvendig. Samhold vil bli en verdifull ressurs, skriver Asle Toje. Foto: Dan P. Neegaard

Asle Toje svarer sine kritikere.

I min kronikk «Vil Norge overleve det som kommer?» reiste jeg et overordnet spørsmål om samfunnets bærekraft i møte med demografiske, kulturelle og maktpolitiske endringer. Flere kritikere har lest teksten som normativ, ekskluderende eller analytisk utilstrekkelig.

Denne debatten er presserende av flere grunner. En åpenbar grunn er at staten igjen vil kreve ungdommens liv, i siste instans. Så hva er det de skal kjempe for? Skyene samler seg, og offervilje kan bli nødvendig. Samhold vil bli en verdifull ressurs.

På samme tid er kritikken alvorlig og fortjener et grundig svar. Samtidig hviler mye i de tre motinnleggene på lesninger som ikke min tekst gir grunnlag for. Slik er det tidvis, folk skriver gjerne om hva de hadde tenkt å si litt uavhengig av hvor godt det passer.

En beskrivelse av fellesskapet

Mustafa Can, hvis tekst er oversatt til norsk med hjelp av kunstig intelligens, hevder at jeg erstatter nasjonen som et politisk fellesskap av like borgere med en «essensialistisk» forestilling om et «indre vesen», der begreper som minne, kultur og røtter fungerer som skjult ekskludering.

Videre mener han at dette åpner for en oppdragerstat som belønner riktige følelser og mistenkeliggjør avvik. Dette er en sterk anklage, men den forutsetter en sammenblanding av analytiske nivåer.

Når jeg beskriver nasjonen som mer enn institusjoner, er det ikke for å undergrave statsborgerskapets likhet, men for å peke på et grunnleggende poeng i politisk teori og sosiologi: Rettigheter fungerer ikke i et sosialt vakuum.

Rettsstaten forutsetter normer, språk, tillit og uformelle forventninger som ikke kan lovfestes fullt ut, men som likevel er avgjørende for at lovene etterleves. Begreper som kontinuitet og minne viser her til prosesser som læres, deles og praktiseres over tid – ikke til iboende egenskaper.

Å beskrive dette er ikke å etablere et rangerende «vi», men å beskrive fellesskapet. Vi lever i en nasjonalstat og vi er en nasjon. Det er underlig hvordan de samme som hevder nasjonen ikke finnes, mirakuløst gjenvinner språkforståelsen når det skal kreves.

Ikke alternative forklaringer

Paul M.H. Buvarp angriper teksten fra et annet perspektiv. Han mener jeg stiller feil spørsmål fordi dagens fragmentering primært er et resultat av teknologiske og mediale strukturer, ikke av verdier eller holdninger.

Individualismen er, ifølge Buvarp, et systemutfall av digitale infrastrukturer som belønner tempo, affekt og synlighet. Dette er et viktig korrektiv og et poeng det er lett å slutte seg til. Men det motsier ikke mitt anliggende.

At teknologiske systemer former offentligheten, fritar oss ikke fra å spørre hvordan disse strukturene virker inn på språk, tillit og fellesskapsnormer. Tvert imot skjer fragmenteringen nettopp i samspillet mellom teknologi og kultur.

En analyse som stopper ved algoritmer, uten å drøfte hvilke normer og institusjoner som kan motvirke deres oppløsende effekter, blir selv ufullstendig. Struktur og kultur er ikke alternative forklaringer, men gjensidig forsterkende nivåer.

Kjennskap til felles referanser

Marta Bivand Erdal anerkjenner flere av spørsmålene i kronikken, men mener teksten likevel plasserer ansvar for nasjonal «utvanning» hos innvandrere og deres barn. Hun problematiserer særlig utsagnet om at «svært mange» ikke er norske i kulturell forstand, og etterlyser empiri.

Dette er en legitim innvending. Samtidig er det viktig å presisere hva som menes – og ikke menes – med formuleringen. «Kulturell forstand» viser i teksten ikke til temperament, dialekt, lokal skikk eller regional tilhørighet, men til kjennskap til språk, institusjoner, normer og felles referanser.

Dette er ikke særkrav rettet mot minoriteter, men forutsetninger som også gjelder majoriteten. Integrasjon er ikke et ensidig krav til «de andre», men en gjensidig prosess som forutsetter både deltagelse og institusjonell tydelighet. Å påpeke utfordringer knyttet til dette er ikke å plassere skyld, men å erkjenne et felles ansvar.

Uklare forventninger

Alle tre kritikerne advarer, med ulike begrunnelser, mot ekskludering, rangering og mistenkeliggjøring. Den bekymringen deler jeg ikke. Jeg mener det er nødvendig å kunne diskutere samfunnets sammenbindende krefter uten at slike spørsmål umiddelbart feiltolkes.

Uklare og uuttalte forventninger kan i praksis virke mer ekskluderende enn tydelige og like krav, fordi de overlater definisjonsmakten til tilfeldige portvoktere i hverdagen. Min kronikk var ikke ment som et politisk utspill, men som en refleksjon over historiske mønstre.

Samfunn svekkes når forbindelsen mellom fortid og fremtid brytes, enten av normoppløsning, institusjonell likegyldighet eller teknologisk fragmentering. Å insistere på dette er ikke å nære frykt, men å ta samfunnets langsiktige bærekraft på alvor.

En nasjon er hverken bare en juridisk kontrakt eller et følelsesregime. Den er et institusjonelt og kulturelt fellesskap over tid. Uenighet om dette er legitim og nødvendig. Men den bør føres uten å tillegge motparten intensjoner eller posisjoner teksten ikke inntar.

Øvrige bidrag i denne debatten: