Hva er det Russland trenger resten av Donbas til? Det kan neppe handle om å gjøre Russland større.

Russland kontrollerer deler av Donbas. Bildet er fra årets markering av Donbas’ frigjøring fra den nazistiske okkupasjonen under andre verdenskrig i 1943. Foto: Alexander Ermochenko, Reuters/NTB

Det kan neppe handle om å gjøre Russland større.

Ett av de største gjenværende problemene i forhandlingene om hvordan den blodige konflikten i Ukraina skal avsluttes, handler om hvem som skal kontrollere den delen av Donbas som Ukraina har råderett over.

For å kunne svare på spørsmålet om hvorfor dette området er så viktig, bør man først se på hva denne diskusjonen egentlig handler om.

Geografisk sett handler det først og fremst om den nordlige delen av Donetsk fylke og en liten bit av Luhansk fylke. Ukraina har klart å forsvare områdene mot Russlands invasjon helt siden 24. februar 2022.

Disse områdene – og resten av de fire fylkene som Russland gjør krav på – er ifølge folkeretten anerkjent som en del av Ukraina. Dette ble bekreftet av avstemningen i FNs generalforsamling 5. mars 2022. Da stemte 141 land for en resolusjon som fordømte Russlands krig mot Ukraina som et brudd på FN-pakten. Fire land stemte sammen med Russland mot denne fordømmelsen (Belarus, Eritrea, Nord-Korea og Syria), og 35 land avsto fra å stemme.

I september 2022 gjennomførte Russland det som store deler av det internasjonale samfunn betrakter som skinnfolkeavstemninger i fire delvis okkuperte ukrainske fylker – Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizje.

Ifølge russiske kilder stemte 99,23 prosent i Donetsk fylke, 98,42 prosent i Luhansk fylke, 93,11 prosent i Zaporizjzja og 87,05 prosent i Kherson for at disse fire områdene skulle bli en del av Russland. Russiske myndigheter kunngjorde 30. september det året at alle disse fire ukrainske fylkene, med deres formelle administrative grenser, skulle innlemmes i Russland.

Fortsatt ukrainsk

12. oktober 2022 ble det avholdt en ny avstemning om dette i FNs generalforsamling. Der valgte 143 land å støtte Ukrainas krav om at de fire fylkene fortsatt betraktes som en del av Ukraina til tross for den russiske okkupasjonen. Igjen var det bare fire land (Belarus, Nord-Korea, Nicaragua og Syria) som stemte sammen med Russland mot denne resolusjonen. 35 land, blant andre Kina, valgte å avstå fra å stemme.

I slutten av november 2025 hadde Russland klart å få kontroll over nesten hele Luhansk fylke (99 prosent), 78,5 prosent av Donetsk fylke, 77 prosent av Zaporizjzja og 69 prosent av Kherson fylke.

Det kan se ut til at Russland er villig til å la Ukraina beholde (midlertidig?) kontroll over de delene av Zaporizjzja og Kherson som Russland ikke okkuperer i dag. Den russiske presidenten Vladimir Putin insisterer likevel på at ukrainske styrker må gi opp kontrollen over resten av Donetsk fylke, det vil si rundt 6000 kvadratkilometer som de fortsatt kontrollerer.

Ukraina har signalisert at det er helt uaktuelt å imøtekomme et slikt russisk krav fordi det ville stride mot landets grunnlov. I tillegg har Ukraina uttrykt bekymring for hva som vil kunne skje med de flere hundre tusen ukrainske borgerne som fortsatt oppholder seg i denne delen av Donetsk fylke.

Problematisk

I tiden som har gått siden Ukraina gjenvant kontrollen over denne delen av Donetsk fylke i juli 2014, har ukrainske myndigheter satset tungt for å befeste dette området. Det er blitt bygget avanserte forsvarsverk for å kunne stå imot et nytt russisk angrep. Alt dette forklarer hvorfor det er svært problematisk for ukrainske beslutningstagere å oppgi kontrollen over denne delen av fylket.

Hvorfor insisterer russiske myndigheter på å få kontroll over dette området? Det kan ligge både taktiske, operasjonelle og strategiske begrunnelser bak dette kravet.

Fra et taktisk perspektiv ville det å få kontrollen over resten av Donetsk fylke uten å måtte bruke militærmakt spare mange russiske soldaters liv. Dette vil det sittende regimet kunne bruke i propagandaøyemed for å styrke sin legitimitet på hjemmebane.

Operasjonelt sett ville en slik overtagelse av kontroll også gitt Russland muligheten til å bruke dette området til å legge enda mer press på Ukraina. Det kan eventuelt fungere som et springbrett for en ny offensiv mot resten av landet.

Strategisk sett ville det bety at Putins regime ville oppnå ett av de opprinnelige målene for iverksettelsen av denne spesielle militæroperasjonen. Den ble begrunnet med blant annet behovet for å beskytte den russiskspråklige befolkningen i dette området.

Ulike valg

Befolkningen i Donetsk fylke har vært utsatt for tung krigføring i nærmere fire år og en begrenset krigføring lokalt siden 2014. Store deler av befolkningen har enten valgt eller blitt tvunget til å forlate regionen.

De som var russlandsvennlige, kunne flykte til Russland, mens de som valgte å forbli i regionen, er mest sannsynlig mer lojale til det ukrainske statsprosjektet, eller de ønsker å bli boende i Ukraina og sitt hjemland.

Av denne grunn virker det russiske ønsket om å beskytte de som fortsatt måtte befinne seg i den nordlige delen av dette området, lite troverdig. I tillegg er det høyst sannsynlig at mange av de som fortsatt bor i de ukrainskkontrollerte områdene, er mer Ukraina- enn Russland-lojale. De ønsker ikke å bli «beskyttet» av Russland etter å ha sett hva en slik «beskyttelse» førte til i Butsja og andre områder okkupert av Russlands væpnede styrker.

Det må derfor være andre grunner til at Putin insisterer på å få kontroll over den delen av Donetsk som hans soldater ikke har klart å erobre. Det kan neppe handle om å gjøre Russland større. Det er fordi disse 6000 kvadratkilometerne utgjør kun en forsvinnende liten del av de 17,1 millioner kvadratkilometerne som Russland har innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser.

Gjør seg vanskelig

Den mest sannsynlige forklaringen er derfor at Putin stiller dette kravet fordi han vet at det er meget vanskelig for ukrainske myndigheter å godta det. Dette kan Putin dermed bruke til å få Donald Trump til å klandre Ukraina og landets president Volodymyr Zelenskyj for at freden ennå ikke er på plass.

Dette kan i beste fall – sett fra et russisk perspektiv – gi den amerikanske presidenten et påskudd til å trekke seg fra hele forhandlingsprosessen, noe som Putin kan tro vil gi Russland frie tøyler i krigen. Det kan derfor se ut til å være et nytt forsøk fra Putins side på å manipulere Trump. Dette kan dermed føre til at Trump legger enda mer press på Ukraina.

En annen mulighet er at Trump kommer til å tvinge Ukraina til å gå med på en løsning som er så attraktiv at Putin vil kunne selge det til sitt hjemmepublikum.