Hva er det med oss?

Temaet er i alle tilfeller seksuelle overgrep og vold mot barn. Leserne får ikke innblikk i alle detaljer. Mye er selvsagt skjult for oss, og slik skal det også være. Det går en hårfin grense mellom hva som må tilhøre det private og hva som er av offentlighetens interesse. Det som aldri må skjules, forties eller gjøres usynlig for allmennheten er kunnskapen om hvor mange barn og unge som utsettes for psykisk og fysisk vold innad i familien, og om seksuelle overgrep begått av familiemedlemmer og/eller utenforstående.

Det store spørsmålet er: Hvordan kan alvorlige krenkelser av barn forekomme igjen og igjen i en opplyst velferdsstat som vår? Hvis vi feilaktig tror at det er sjeldne hendelser som rammer få, så vil vi fortsette å bli sjokkert over at en verdensmester kan ha krenkelseserfaringer, at en velansette fotballtrener kan ha utnyttet barn seksuelt, og at en av byens gutter kan ha voldtatt og drept små barn. Hvis vi skal ha sjanse til å begrense skadene må vi snakke høyt om omfanget, om konsekvensene, om hvem vi skal henvende oss til med vår bekymring, om hvordan det er lurt å gå frem for ikke å skade mer enn å hjelpe.

Dessverre har det inntil i dag vært sånn at taushet er den vanligste responsen på temaet seksuelle overgrep og/eller psykisk og fysisk vold mot barn. Tausheten kommer i flere utgaver, først og fremst ved at vi unngår å snakke om problemet, men også i form av forhindring av åpenhet. Denne form for taushet hindrer barn i å motta alderstilpasset informasjon og få språk for overgreps- og voldserfaringer, den hindrer høy kvalitet på forebyggingstiltak, hindrer at allmennheten får saklig informasjon om vold og overgrep mot barn, og hindrer at fagfolk får tilstrekkelig forståelse og ferdigheter i å møte barn som utsettes.

Mange vil si at dette er en sterk overdrivelse, fordi vi stadig kan lese mediereportasjer om volds- og overgrepssaker, fordi problematikken beskrives i et mangfold av fag- og skjønnlitterære bøker, det er publisert en rekke studier om ulike sider ved temaet, det undervises på høyskoler og universiteter, osv. Problemene oppstår i det øyeblikk det vekkes en konkret bekymring for et eller flere barn, eller for en mistenkelig oppførsel fra en voksen eller ungdom. Følelser av stort ubehag er den første respons hos de fleste. Vi orker det ikke, derfor tyr vi eksempelvis til bagatellisering («Det kan umulig være så alvorlig. Barnet fungerer jo topp på skolen.»), fornektelse («Nei, den speiderlederen kjenner jeg, han ville aldri være i stand til å misbruke barn!»), unngåelse («Nå må vi ta det mer ro her. Tenk om vi tar feil og mistenker en uskyldig!»), og bortforklaring («Den ungen har jo alltid hatt stor fantasi, og har kommet med de merkverdigste historier.»)

Motgiften mot denne type taushetsmekanismer er informasjon, kunnskap og trening på framgangsmåter. Fagfolk er selvsagt i en særlig stilling for å oppdage og hjelpe. For at ansatte i barnehager, skoler, SFO, helsetjenester, barnevern og politi skal få en kvalitetsmessig god kompetanse, må det settes av tid og ressurser. Kan hver lærer i Agderkommunenes skoler, med hånden på hjertet si: «Jeg er tilstrekkelig opplært til å være en observant og trygg voksen for barn utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold» og «Ja, jeg vet hvordan jeg skal kommunisere med barnet, hvem jeg skal henvende meg til i systemet for at barnet skal få rett hjelp til rett tid.»? Kan kommunelederne i fylket vårt ærlig si: «Ja, i vår kommune får alle barn tilstrekkelig undervisning om ulike former for krenkelser av kroppen, og de får vite hvem de skal henvende seg til dersom de opplever dette.»? Liknende ansvar påligger også ledere og trenere i frivillige lag og foreninger. Ukentlig går tusenvis av barn og unge i Agder til fotballtreninger, korpsøvelser, speidermøter og aktiviteter i menigheter. Er lederne sitt samfunnsansvar bevisst? Vold og seksuell utnyttelse av barn er kriminelle handlinger som alle borgere i dette landet har plikt til å avverge når man får et varsel eller en mistanke. Å tie kan være straffbart. Å la være å gi frivillige ledere og trenere kunnskap, forståelse og handlingsrutiner, er tegn på en useriøs praksis.

Mange tror visst at taushet er den rette respons når bekymring oppstår eller overgrep avdekkes. At taushet er det beste for utsatte barn og deres familie, for den mistenkte og dennes omgangskrets, og andre i den utsattes barnehage, skole eller frivillige lag. At taushet skal stoppe ryktespredning, barns fantasering om overgrep som ikke har skjedd, og utilsiktet mistenkeliggjøring av folk. Taushet stopper ikke seksuelle overgrep og vold mot barn. Å snakke om problemet skaper ikke flere barndomskrenkelser. Å tie om dem gjør at utsatte barn lever alene med sine volds- og overgrepserfaringer i årevis.