Hun bestemte seg for å være likegegyldig overfor nær slekt. Det var befriende.

Hun har løsrevet seg emosjonelt fra sine nære slektninger. Og nå lever hun mye bedre med det enn da hun fortsatt brukte mye energi på å ønske, gruble og håpe.

Spørsmål:

Er det på tide å gi likegyldighet en ny status? Egentlig mener jeg det ikke som et spørsmål, men som en erkjennelse. Samtidsdiskursen omtaler forsoning som alternativ til tilgivelse i møte med urett. Men hva med å vurdere likegyldighet som et tredje alternativ? Det defineres tradisjonelt som noe temmelig negativt, som noe depressivt og mørkt. Men det står i kontrast til min erfaring.