Holocaustdagen er fortsatt viktig for kampen for likeverd og menneskerettigheter

Vi opplever i dag at noen spør hvorfor vi fortsatt skal minnes holocaust 80 år etterpå, skriver Jan Heiret og Claudia Lenz. På bildet: Israelsk ungdom besøker utryddelsesleiren Treblinka i Polen. Foto: Czarek Sokolowski, AP/NTB

Holocaustdagen minner oss på at et internasjonalt system må holde makthavere ansvarlige.

I dag er det 80 år siden sovjetiske styrker nådde frem til Auschwitz og frigjorde konsentrasjonsleiren. Det skulle fortsatt gå fire måneder før Nazi-Tysklands kapitulasjon satte en sluttstrek for holocaust – et systematisk og industrielt gjennomført folkemord som kostet seks millioner jøder livet. Av 772 norske jøder som ble deportert til tyske dødsleirer, overlevde bare 37.

Men jødenes traumatiske erfaringer sluttet ikke i maidagene 1945. Antisemittismen var dypt innarbeidet, ikke bare i folks holdninger, men også i byråkratisk praksis.

I ukene som kommer, skal Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) arrangere flere foredrag som belyser hvordan jødene som hadde overlevd konsentrasjonsleirene, eller som hadde flyktet til Sverige, ble møtt da de kom tilbake til Norge.

De måtte ta inn over seg at 230 familier var utslettet, og at det jødiske livet måtte bygges opp igjen. Samtidig ble mange møtt med avvisende holdninger og en byråkratisk motvilje mot å tilbakeføre eiendommer og eiendeler som var stjålet under krigen.

Først i 1997 kom et økonomisk oppgjør som blant annet resulterte i at HL-senteret ble opprettet.

Antisemittismens vekslende uttrykk

Etter 1945 kom det riktignok et oppgjør med antisemittismen. Minnet om holocaust fungerte som en advarsel mot antisemittismens konsekvenser. Antisemittiske holdninger ble mindre vanlig og var ikke lenger sosialt akseptable. Antisemittisme forsvant likevel ikke, men tok andre former.

For noen ble til og med holocaust et referansepunkt for en ny form for antisemittisme.

Det forskere kaller sekundær antisemittisme, kan ta form av holocaustfornektelse («det har ikke skjedd»), minimalisering («det overdrives»), men ikke minst: en insinuering om at jødene misbruker holocaust til sin egen fordel.

I dette ligger en gammel konspirasjonsforestilling i ny drakt: Jødene hadde selv skylden for at de ble forfulgt, og de fortjener ikke vår empati for det historiske traumet de har gjennomlevd.

Tradisjonelle antisemittiske forestillinger kommer også til uttrykk hvis Israels politikk og krigføring blir knyttet til tropertroperFellesbetegnelse for billedlige uttrykk. Kilde: ordbøkene.no (billedlig uttrykk) som blodtørst og hevnlyst, som peker mot en idé om en iboende «jødisk ondskap».

Bevisstheten om at slike forestillinger er en del av vårt kulturelle repertoar, er avgjørende for å hindre at legitim kritikk av staten Israel tipper over i antisemittisme

Ikke ferdig med holocaustminnet

Vi opplever i dag at noen spør om hvorfor vi fortsatt skal minnes holocaust, 80 år etterpå, og med få levende tidsvitner igjen. Ett svar er at vi som samfunn ikke er «ferdig» med holocaust og dens konsekvenser.

I en tid med en foruroligende økende antisemittisme gjenopplever den lille jødiske minoriteten i Norge sine traumer. Derfor må vi formidle kunnskap til nye generasjoner om hva som skjedde under holocaust, og hvordan katastrofen kunne skje.

Holocaust var et europeisk fenomen og ville ikke skjedd uten at det antisemittiske nazipartiet hadde tatt makten i Tyskland. Men også nordmenn deltok i og hadde ansvar for forfølgelsen av jødene i Norge, og det norske kapittelet av holocaust kan ikke forklares uten at vi forstår at antisemittismen også preget det norske samfunnet.

Men kraften i holocaustminnet ligger også i dets universelle betydning: Det er blitt et symbol på kampen mot gruppefiendtlighet og for universelle menneskerettigheter. Holocaustminnet er et utgangspunkt for kampen mot antisemittismen, men også mot alle former for rasisme og diskriminering.

Som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sa under lanseringen av regjeringens handlingsplan mot antisemittisme i november: «Et samfunn som skulle begynne å tolerere hets mot jøder, ville også samtidig tolerere annen hets – muslimhets, hets mot skeive, andre utsatte grupper, og det er et samfunn som ikke er godt for noen. Da senker vi terskelen.»

En dobbel forpliktelse

Denne doble forpliktelsen kommer til uttrykk i HL-senterets mandat: Å ivareta holocaustminnet som et spesifikt ansvar for kampen mot glemsel, holocaustfornektelse og antisemittisme – og et universelt ansvar for å ivareta alle minoriteters grunnleggende rettigheter.

Vi arbeider med holocaust historisk og med rasisme og menneskerettighetsbrudd i samtiden. Dette gjenspeiles i måten vi markerer holocaustdagen på. Hvert år holder både jøder og andre minoriteter som ble rammet av nazismens raseideologiske hierarkisering av menneskegrupper og dens forfølgelse, appell.

Også gruppene rom, homofile og mennesker med funksjonsnedsettelser rammes fortsatt av fordommer og diskriminering.

80 år etter frigjøringen av Auschwitz er det viktig å minne om at forferdelsen over folkemordet mot de europeiske jødene bidro til å opprette internasjonale institusjoner som skulle beskytte universelle menneskerettigheter.

Men også i dag ser vi brutale brudd på menneskerettighetene, og det kan synes som om autoritære krefter etablerer den sterkestes rett som ny norm. Nettopp derfor minner holocaustdagen oss på at et internasjonalt system må holde dem som har makt, ansvarlige.

27. januar markeres Den internasjonale holocaustdagen over store deler av verden. Holocaustminnet med sin tydelige forankring i den historiske hendelsen er mer aktuelt enn på lenge. Det må brukes til å bygge tillit og solidaritet i en universell kamp for likeverd og menneskeverd.