Hjort hopper bukk over alle fakta som ikke underbygger hans tese om innvandring

Ambisjonen til Jonas Hjort er å sette skapet på plass. Resultatet er det motsatte, skriver innleggsforfatteren. Foto: Vegard Grøtt, NTB

Det mest problematiske i Hjorts innlegg er utelatelsene.

Professor Jonas Hjort tar på seg rollen som overdommer i innvandringsdebatten og vil korrigere dem som etterlyser mer kunnskap om konsekvensene av høy innvandring. Det gjør han i Aftenposten 19. januar. Ambisjonen er å sette skapet på plass. Resultatet er det motsatte.

Hjort bygger resonnementet sitt på internasjonale studier fra USA og Europa og presenterer dem som fasitsvar også for Norge. Det er en alvorlig metodisk svakhet.

Norge er en høyytelses velferdsstat med helt andre ordninger, kostnader og incentiver enn landene han viser til. Nettopp derfor har norske myndigheter bestilt egne utredninger om hvordan innvandring faktisk virker her.

Norske tilstander

Perspektivmeldingen og Brochmannutvalgene er tydelige. Høy ikke-vestlig innvandring belaster offentlige finanser betydelig og varig. Lav yrkesdeltagelse over tid og høy bruk av trygdeordninger gjør at regnestykket samlet sett går i minus. Oppdaterte beregninger fra Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå viser at den gjennomsnittlige livsløpskostnaden pr. ikke-vestlig innvandrer er nær 16 millioner kroner. For flyktninger er kostnaden over 23 millioner kroner pr. person.

I Norge er det i dag rundt 333.000 personer med flyktningbakgrunn. Dette er ikke midlertidige utgifter, men strukturelle kostnader som forsterkes over tid og utfordrer bærekraften i velferdsstaten.

Når Hjort samtidig hevder at forskningen ikke viser noen klar sammenheng mellom innvandring og kriminalitet, står også dette i kontrast til norske tall.

Utfordringene

Statistisk sentralbyrå (SSB) dokumenterer en tydelig overrepresentasjon av personer med innvandrerbakgrunn i kriminalstatistikken, særlig blant unge menn, og at overrepresentasjonen har økt de siste årene.

Det mest problematiske i Hjorts innlegg er likevel utelatelsene. Parallellsamfunn, negativ sosial kontroll, svekket tillit, kulturell tæring og økende press på kommunale tjenester er godt dokumenterte utfordringer i Norge. Når disse konsekvensene ikke passer inn i et innvandringspolitisk glansbilde, velges de bort.

Å etterlyse fakta er helt på sin plass. Men da må man også forholde seg til de faktaene som er politisk ubehagelige. Hjort hopper bukk over alle fakta som ikke underbygger hans tese om at innvandring beriker. Det er akademisk uærlighet i praksis.