Herberget er stengt

Mange hjem har en miniatyrstall stående i stuen sin i disse tider. Det skal minne oss om historien om Maria og Josef som modig banket på dører i Betlehem, men til slutt måtte finne ly i en enkel stall. Denne fortellingen er smertefullt aktuell i dag.

I oktober samlet over tusen mennesker seg i gatene i Oslo, Bergen og Trondheim. De trosset kulden for å protestere mot nedbyggingen av behandlingstilbudene innenfor psykisk helse og rus. Budskapet deres var krystallklart: Menneskeliv står i fare.

De stengte dørene i historien om Betlehem er ikke bare en metafor, det er en realitet. Vi står i fare for å miste de trygge herbergene som skal gi ly for mennesker i krise.

Veletablerte og spesialiserte institusjoner legges ned. Og stadig flere mennesker møter stengte dører der de burde finne hjelp.

Pakkeforløp og prioriteringsforskrifter, som er ment for å effektivisere helsevesenet, kan aldri erstatte den kjærlige, kunnskapsrike og helhetlige omsorgen som mennesker trenger.

Antall barn og unge som mottar behandling i spesialisthelsetjenesten har doblet seg. Likevel viser statistikk og forskning at mange av menneskene ikke får nødvendig helsehjelp.

I fjor ble det registrert 693 selvmord i Norge, det er det høyeste tallet siden 1988.

Unge mennesker står på ventelister i månedsvis, og når de blir over 18 år, er det ganske sannsynlig at de må dele behandlingsplass med pasienter med helt andre behov og utfordringer på allmenn psykiatrisk avdeling mens de venter på det de egentlig trenger: En plass på en spesialisert enhet.

Mennesketoget foran Stortinget fikk meg til å tenke på min egen far og de årene jeg selv var alvorlig syk med anoreksi. Jeg var heldig og trakk et langt strå. Jeg møtte en behandler som så meg og kjempet for retten min til spesialisert behandling.

Med ukentlige samtaler på poliklinikk og plass på det jeg vil betrakte som et av landets beste behandlingssenter for spiseforstyrrelser, møtte jeg mennesker som forsto meg. De ga meg verktøyene til å drømme om et liv uten sykdommen.

Uten henne og et fritt sykehusvalg, hadde kanskje min far vært en av de tusen menneskene som sto ute i kulden med en plakat i hånden om at datteren hans var i ferd med å dø.

For hva tror vi skjer når veletablerte og spesialiserte enheter må legge ned én etter én? Hvem ivaretar foreldrene som holder pusten i frykt for barnet deres som kjemper en livstruende kamp mot en psykisk lidelse? Og hva skjer med unge mennesker som møter ventelister og avslag der de burde finne hjelp, håp og trygghet?

Jeg kjente knapphet på ressursene jeg også. Mens jeg ventet på ledig plass for behandling av min spiseforstyrrelse, måtte jeg dele behandlingsplass med grove voldsutøvere og andre tungt belastede pasienter på en allmenn psykiatrisk avdeling. Menneskene som jobbet på avdelingen var uvurderlige og omsorgsfulle, men som en ung kvinne med anoreksi var jeg på et helt feil sted.

Jeg var ung, uvitende og livredd. Og tanken om at et av mine eksterne behandlingstilbud skulle blitt lagt ned i denne sårbare situasjonen, ville vært krise.

Å ta bort de eksisterende og spesialiserte instansene som finnes er katastrofalt. Dette er organisasjoner som med kompetanse, lidenskap og omsorg har klart å redde menneskeliv og årvisse julaftener.

Så mitt juleønske er at vi åpner øynene for hvor dagens helsevesen svikter. Jeg vil snakke om hva helsemyndighetene ikke gjør i stedet for å høre om hva de gjør. Jeg vil at det settes inn de ressursene som trengs for å bevare spesialiserte behandlingstilbud. At mennesker i nød møtes med forståelse, erfaring og spisset kompetanse.

For når dørene lukkes må vi aldri glemme at det står mennesker utenfor. Mennesker som venter på å bli sett og hjulpet – og holdt rundt.

Når noen banker på døren i krise, må omsorgsapparatet være der for å åpne, ikke avvise. La oss jobbe for en fremtid der færre mennesker må søke ly i en metaforisk stall eller på en evigvarende venteliste.