Helsevesenet utnytter ikke pasienters erfaringer i stor nok grad

I rapporten Tid for handling (NOU 2023:4) går det frem at bemanningsutfordringer i helsetjenesten vil gjøre det essensielt å utnytte ressurser i sivilsamfunnet.

Ett av tiltakene som foreslås i rapporten, er å øke bruken av erfaringskonsulenter i helsevesenet. Det innebærer at personer med erfaringer fra en behandling fra helsetjenesten senere kan hjelpe andre som skal gjennom samme behandling.

Regjeringen har vedtatt at erfaringskonsulenter skal utgjøre en sentral del av tjenestetilbudet og fagutviklingen i helsetjenestene. Det mangler imidlertid nasjonale retningslinjer for å inkludere dem i dette arbeidet. Flere av disse medarbeiderne mangler også en beskrivelse av egen rolle og funksjon.

Pasienters erfaringer er viktige 

Personer som har erfaringer med ulike helseutfordringer, kan være en viktig ressurs for andre. De kan ansettes som erfaringskonsulent i helsevesenet.

Den viktigste oppgaven deres er å støtte pasienter og pårørende. I tillegg samarbeider konsulenten med helsepersonell om å styrke pasienttilbudet og drive holdningsskapende arbeid og undervisning.

Konsulenten bidrar til at pasienten blir tryggere på behandlingen, og tilliten mellom lege, sykepleier og pasient styrkes. Samtidig får sykepleier mer tid til å gjennomføre sine oppgaver, og legen kan konsentrere seg om å være lege.

Sykehus og andre offentlige helsetjenester er lovpålagt å involvere personer med erfaring som pasient eller pårørende når de utvikler nye tjenester og tilbud.

Det trengs nasjonale retningslinjer  

Den første som ble ansatt i en funksjon som erfaringskonsulent var ved Sørlandet sykehus i 2006.

Det kreves ingen formell utdanning for å være erfaringskonsulent. Det kreves imidlertid kurs eller opplæring. Egen erfaring og evnen til å omsette den i profesjonell sammenheng anses som det viktigste.

Helsevesenet trenger nå nasjonale retningslinjer og rutiner for hvordan erfaringskonsulenter skal jobbe.

For det første trengs det klare beskrivelser av roller og forventninger til funksjonen. Dette er viktig for å unngå skepsis og misforståelser blant ansatte og pasienter om hva deres oppgaver skal være.

For det andre er kursing av konsulentene viktig for å sette dem i stand til å skille mellom personlig deling av erfaringer og profesjonell rådgivning. Med god opplæring og faste rutiner kan de bidra fullt ut. Det sikrer god behandling og høyner pasientsikkerheten.

I tillegg er det dessuten viktig at funksjonen blir klart definert i budsjetter. Da blir det enklere for ledere å opprette, opprettholde og finansiere slike stillinger.

Flere lokale initiativ, men manglende plan for samordning av kunnskap 

Sørlandet sykehus har lenge arbeidet aktivt for å sette bruk av pasienters erfaringer i system. Dette er særlig benyttet ved medisinsk poliklinikk og innen psykisk helse og rus. Utviklingen av tjenestene er gjennomført i samarbeid med forskere fra Universitetet i Agder (UiA).

Distriktspsykiatrisk senter (DPS) Østre Agder er i ferd med å kartlegge og identifisere hvordan funksjonen kan bidra til å støtte og styrke tjenestetilbudet for behandlingen av personer med psykiske lidelser. De legger særlig vekt på overgangen mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner.

Erfaringskonsulenten inkluderes allerede når pasienten kommer til avdelingen. Pasienten får tidlig beskjed om hvordan konsulenten kan følge opp og støtte under behandling og videre frem mot utskrivelse.

Det foregår tilsvarende utvikling av tjenester og forskning på erfaringskonsulenter flere andre steder også. Eksempler er Høgskolen i Vestlandet som ser på hvordan erfaringskonsulenter kan delta i helsetjenesten. Universitetet i Sørøst-Norge er særlig opptatt av det særegne ved erfaringsbasert kunnskap.

Den nye kunnskapen som nå forskes frem må ses i sammenheng. Da kan vi få brukt denne funksjonen fullt ut flere steder i landet.

Trenger nasjonal plan for bruk av erfaring 

Vi trenger kunnskap basert på forskning når helsevesenet skal gjennomføre radikale endringer. Bruk av pasienters erfaringer bør være en del av kunnskapen helsetjenestene arbeider ut fra. I tillegg bør denne funksjonen være en selvfølgelig del av tilbudet i norsk helsevesen.

Det må utformes nasjonale verktøy og retningslinjer. Helse- og omsorgsdepartementet bør sette sammen et fagråd som inkluderer forskere og klinikere med kompetanse på feltet som kan bidra i dette arbeidet.

Behandlere og øvrig helsepersonell kan være skeptiske til å inkludere erfaringskonsulenter og kan undervurdere verdien av deres bidrag. Det er derfor samtidig viktig å arbeide med kulturendring og bygge respekt for erfaringskonsulentenes kompetanse.

Vi savner et felles nasjonalt nettverk og senter for deling av kunnskap i helse- og omsorgstjenesten, tilsvarende det som finnes innen psykisk helse. Etablering av et slikt senter vil imidlertid kreve nasjonalt initiativ og midler til drift.