Har vi god nok tidlig innsats?

Mange tiltak rettet mot unge voksne (18 år+) er igangsatt, så hvorfor ser vi ikke en bedre utvikling? Årsakene til utenforskap er sammensatt og inkluderer blant annet lav sosioøkonomisk status, helsemessige utfordringer, ikke fullført videregående opplæring, og innvandringsbakgrunn inkludert svake språkkunnskaper. Ungdom i utenforskap har behov for relasjonell støtte og oppfølging over tid (Fyhn et al., 2021). Riksrevisjonen kritiserte nylig NAV og helsesektoren for at den arbeidsrettede bistanden ikke er tilpasset unge utenfor arbeidslivet og ikke er tilstrekkelig koordinert.

Vår forskning peker på at tidlig innsats er viktig for å hindre at unge voksne banker på NAVs dør, men at aktørene som jobber tett på barn ikke har god nok handlingskompetanse. Konklusjonen er basert på en studie fra 2013 hvor fokuset var på hvordan voksenverden ser og handler i forhold til risikoutsatte barn. Vi gjennomførte 100 intervjuer med lærere i småskolen, rektorer, helsesykepleiere, barnevern- og NAV-ansatte i ti kommuner i fire fylker. Studien var en oppfølger til et tidligere prosjekt hvor 34 unge uføre fra fire fylker ble intervjuet om hva som tok dem mot en uførepensjon. I sistnevnte studie ga mange av de unge uttrykk for at det var en klar sammenheng mellom deres oppvekst og deres senere uførestatus. Allerede ved inngangen til ungdomsskolen opplevde de seg som skoletapere.

I studien fra 2013 svarte lærerne i 1.-4. trinn at de bekymret seg for to til tre barn i hver klasse. De fleste var kontaktlærere med minst 15 års erfaring fra skolen. Hjemmesituasjonen og omsorgssvikt gikk ofte igjen da de skulle utdype sin bekymring. Lærerne ble så bedt om å vurdere seks tenkte situasjoner. Formålet var å se om lærerne hadde erfaring med noe tilsvarende, hvor alvorlig lærerne oppfattet situasjonen, og hvordan de ville handle. Blant de 39 lærerne som svarte, var det et klart mønster. Dess mer bekymret lærerne var, dess mer varierte svarene med tanke på hva de ville gjøre. Selv ved samme skole fikk vi høre ulike handlingsalternativer.

La oss utdype med ett eksempel: Her er en forkortet versjon av situasjonen med endret atferd: «Gry» var tidligere utadvendt og glad, og henvendte seg ofte til de voksne. Nå tar Gry sjelden kontakt med voksne og andre barn, og oppleves kritisk og avvisende til kontakt. Gry slår mot den voksne, hun sier ofte at de er stygge og dumme. 16 av lærerne kjente igjen situasjonen. Flertallet uttrykte uro for eleven, samtidig som de mente den var vanskelig å håndtere. De fleste mente at det må ha skjedd noe alvorlig, at de burde handle, men var ikke samstemte i hva de burde gjøre. Flere uttrykte mistanke om seksuelt overgrep, men opplevde saken vanskelig når de ikke har noe konkret å vise til. 16 av lærerne ville snakke med eleven først, 11 ville snakke med foreldrene, mens sju ville snakke med rektor. Få nevnte barnevernet, og kun en nevnte politiet dersom de hadde mistanke om seksuelt overgrep.

Barn kommer ofte med diffuse tegn på at noe er galt. Det blir læreren som i første instans skal tolke situasjonen og igangsette handling – eller la vær. Slik sett spiller lærerne en sentral rolle med tanke på tidlig innsats. Studien vår viste også at det var lærerne med kortest ansiennitet som var mest usikre på hva de skulle gjøre. De yngre lærerne uttrykte at slike saker krever mye og gjør dem usikre på om de har valgt riktig yrke. Problemstillinger knyttet til utsatte barn er lite tematisert i lærerutdanningen, fikk vi høre.

Disse tilbakemeldingene fikk vi i vårt prosjekt fra 2013. Hvordan er det nå? Når det gjelder 6-12-åringer melder skolen oftest til barnevernet. I perioden 2019-2023 går antall meldinger ned med 1326 tilfeller (en nedgang på 29,5 prosentpoeng) – en betydelig større nedgang enn befolkningstallet for 6-12 åringer skulle tilsi (en nedgang på 2 prosentpoeng) (SSB). Tallene er tankevekkende. Skyldes det manglende prioriteringer og ressurser i skolen eller er det tidlig innsats som nå gir resultater? Vi tenker at politikerne bør interessere seg for disse spørsmålene.

Barneskolen er en åpenbar arena for å styrke kompetansen og kapasiteten i det forebyggende arbeidet. Dette er en arena hvor barna og familiene er tilgjengelige for tiltaksapparatet i tidlige oppvekstår. Våre funn viste at det var behov for økt kompetanse i å se og handle i forhold til utsatte barn. Dette kan peke mot at andre kommunale tjenester som retter seg mot barnefamiliene sterkere må inn i skolehverdagen til barna. Slik kan en styrket innsats skje der barnet oppholder seg hver dag. Vi fant videre at lærerutdanningen burde styrkes. Det er derfor gledelig at flere lærerutdanninger i dag vektlegger å gi studentene mer kompetanse om å se og handle med hensyn til utsatte barn. Ved Universitetet i Agder har man startet PROFUND, et tverrfaglig samarbeid mellom profesjonsutdanningene sykepleie, sosionom, vernepleie, barnevern, lærer og barnehagelærer. Målet er å gjøre studentene bedre i stand til å samarbeide med andre profesjoner i sitt framtidige yrke. I alle tre studieårene arrangeres det felles undervisning hvor ulike case drøftes. Gjennom slike og andre forebyggende tiltak kan skolen bli bedre til å fange opp utsatte barn.

Ressursene bør settes inn i å øke kompetansen, kapasiteten og bygge ned barrierene for det forebyggende arbeidet i barneskolen og ikke gjennom reparasjoner når problemene har fått befestet seg i all for lang tid allerede. Der står vi i for stor grad i dag.