Har vi begynt å miste noe av forståelsen for hva fellesskolen er?

Det gir et spesielt perspektiv: Jeg kjenner skolen innenfra – men ser den også med nye øyne.

Å være tilbake i skolen er først og fremst fantastisk fordi jeg hver dag får møte de flotte elevene våre – nysgjerrige, uredde, varme og fulle av potensial. Det er for dem vi gjør dette. Og nettopp derfor betyr fellesskolens kjerne så mye.

Fellesskolen har lenge vært et av våre viktigste samfunnsprosjekter. Den skal gi alle barn muligheter, skape fellesskap og lære oss å leve sammen på tvers av ulikheter. Nettopp derfor er det verdt å stille spørsmålet: Har vi begynt å miste noe av forståelsen for hva fellesskolen egentlig er?

I møte med foresatte opplever mange i skolen et økende press. Engasjementet er stort, og det er positivt. Foreldre skal bry seg. Men engasjementet kommer oftere i form av krav – tydelige forventninger om individuelle løsninger, raske tilpasninger og klare svar når noe oppleves vanskelig.

Gjennom arbeidet mitt med demokrati og medvirkning lærte jeg at ekte dialog ikke handler om å få viljen sin, men om å forstå helheten og akseptere at ulike hensyn må balanseres. Når skolen møtes som en tjenesteleverandør, risikerer vi å bevege oss bort fra dette. Fellesskolen er ikke et system som kan optimaliseres for én elev av gangen uten at det påvirker resten.

Det er lett å stille krav til skolen. Det er vanskeligere å stille krav til seg selv som del av et fellesskap. Når utfordringer oppstår, blir ansvaret ofte plassert hos lærere eller ledelse. Men fellesskolen fungerer bare når ansvaret deles mellom skole, hjem og samfunn.

Jeg ønsker engasjerte foresatte. Jeg ønsker dialog. Men dialog forutsetter også vilje til å lytte, til å se flere perspektiver og til å akseptere at skolen må ta beslutninger som ivaretar helheten – ikke bare enkeltinteresser.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva skolen skal gjøre for oss, men hva vi sammen er villige til å bidra med for å bevare fellesskolen som prosjekt.

For hvis skolen alene skal bære alle forventninger, risikerer vi at fellesskapet – selve fundamentet – gradvis forsvinner.

Fellesskolen står og faller ikke på én beslutning, én rektor eller én foresattegruppe. Den formes i hvert møte, hver samtale, hvert valg vi gjør – små og store. Derfor trenger vi å minne oss selv på at fellesskolen ikke bare er en institusjon, men et samfunnsløfte: om at barna våre skal lære, ikke bare for seg selv, men med og gjennom hverandre.

Det løftet er verdt å verne om. Og det krever at vi møter hverandre med nysgjerrighet heller enn mistenksomhet, med samarbeid heller enn krav, og med fellesskap heller enn individualisering.

Hvis vi klarer det, kan fellesskolen fortsatt være det stedet den alltid har hatt som mål å være: et rom der alle barn har en plass, alle stemmer blir hørt, og vi sammen bygger grunnmuren for et samfunn som holder – også når det stormer.