Han var et udødelig lederikon

Viljen til å sprenge egne grenser gjorde Malcom X til en av det forrige århundrets mest betydningsfulle ledere, skriver Knut E. Braaten. Foto: AP, NTB

Malcolm X ble en fryktet og beundret stemme.

Selv 60 år etter sin død trer den amerikanske aktivisten Malcolm X fortsatt frem som et levende ikon på både motstand og forsoning – og et håp om at det alltid er mulig for mennesket å forandre seg selv til noe bedre.

Malcolm X (1925 – 1965) var en kompleks og kompromissløs skikkelse med mange navn og enda flere identiteter. Han var Malcolm Little, «Detroit Red», Malcolm X og El-Hajj Malik El-Shabazz. Som en «gjenoppfinnelseskunstner» omskrev han stadig sin egen historie.

Men mer enn noe annet var Malcolm X en urokkelig sannhetssøker. Hans liv var en utrettelig reise mot stadig dypere innsikt i hva frihet, religion, makt og identitet virkelig betyr. Det var nettopp hans vilje til forandring, til å sprenge egne grenser, som gjorde ham til en av det 20. århundrets mest betydningsfulle ledere.

Fra livets avgrunn til jakten på mening

Malcolm Little ble født inn i en verden gjennomsyret av rasisme og vold. Faren hans ble trolig drept av hvite rasister da Malcolm var seks år gammel. Moren ble senere tvangsinnlagt på mentalsykehus, og barna ble spredt for alle vinder.

Uten håp og beskyttelse i et samfunn som systematisk fratok ham muligheter og presset ham ned, søkte Malcolm til gatene. Som tenåring livnærte han seg som svindler og hallik i Boston og Harlem. Han ble kjent som «Detroit Red» – rappkjeftet, rødhåret og uvitende om at fremtiden ville gjøre ham til noe langt større.

I 1946 ble han dømt til ti års fengsel for innbrudd. Ironisk nok ble det redningen.

Fengselets befrielse

Bak murene ble han besatt av kunnskap. Han leste alt – historie, filosofi, teologi, språk. Han kopierte en hel ordbok for hånd, lærte latin og tysk, og slukte alt fra filosofen Friedrich Nietzsche til sosiologen William Edward Burghardt Du Bois. Han nærmet seg bøkene som andre nærmer seg åpenbaringer – med desperasjon og en nyvunnet ærbødighet.

Det som gjorde størst inntrykk, var likevel møtet med Nation of Islam (NOI) og dens åndelige leder, Elijah Muhammad. Han forkastet sitt fødenavn og tok navnet Malcolm X – hvor «X» symboliserte tapet av hans sanne, afrikanske identitet.

Mens Martin Luther King jr. (i midten) forkynte fredelig integrasjon, krevde Malcolm X (t.h.) separasjon, stolthet og selvforsvar, skriver Knut E. Braaten. Dette bildet fra 1964 viser det eneste kjente møtet mellom de to. Foto: Reuters, NTB

Teologen og filosofen Søren Kierkegaard skrev at mennesket først lever autentisk når det velger seg selv. Når det tar spranget ut i det ukjente, drevet av en indre nødvendighet. For Malcolm X var fengselet nettopp dette vendepunktet.

Med språket som våpen

«We want freedom by any means necessary. We want justice by any means necessary.» Som NOIs nasjonale talsperson ble Malcolm X en fryktet og beundret stemme – kompromissløs, konfronterende og med en flammende retorisk kraft.

Mens Martin Luther King jr. forkynte fredelig integrasjon, krevde Malcolm X separasjon, stolthet og selvforsvar. King var formet av middelklassens kirkelige tradisjon og talte med en autoritet rotfestet i kristen nestekjærlighet og moralsk ettertanke. Det ga ham anerkjennelse langt utover USAs grenser – og Nobels fredspris i 1964.

Men Malcolm X rørte likevel ved noe dypere. Fattige svarte kunne beundre King, men Malcolm snakket ikke bare deres språk, han hadde levd deres liv: I fosterhjem, i fengsel, i arbeidsledighetskø. Han ga dem noe King ikke klarte – selvrespekt og stolthet over å være svart.

For ham var retorikk ikke bare et virkemiddel, men en revolusjonær handling. Språket skulle vekke, utfordre og frigjøre.

Han var ikke voldelig av ideologi, men av prinsipp: Når lovene beskytter undertrykkeren, må de undertrykte ha rett til å forsvare seg. Det var en radikal etikk – en påminnelse om at frihet krever kamp.

Odysseen til Mekka

I april 1964 la Malcolm X ut på en reise som skulle forandre ham for alltid. Hans pilegrimsreise (hajj) til Mekka var mer enn en fysisk ferd. Det var en eksistensiell og intellektuell odyssé, en rystelse av hans fundamentale verdensbilde.

For første gang så han muslimer av alle hudfarger leve i fellesskap. Han ba og spiste sammen med mennesker han tidligere ville sett på som fiender – hvite, svarte, asiater og arabere. Her brøt han fullstendig med NOIs rasistiske lære. Han avviste forestillingen om at svarte var de eneste sanne muslimer, og han forkastet tanken om at hvite mennesker var uforbederlige fiender.

Han tok navnet El-Hajj Malik El-Shabazz og ville nå frigjøre ikke bare svarte amerikanere, men alle undertrykte gjennom en kamp for universell rettferdighet. Han beveget seg bort fra sekterisk ideologi og mot et verdenssyn som favnet bredere enn nasjonale eller rasemessige skillelinjer.

21. februar 1965 ble Malcolm X skutt og drept under en tale. På bildet blir Malcolm X tatt hånd om mens han ligger dødelig skadet på scenen i Audubon Ballroom i Manhattan, New York. Foto: AP, NTB

Men denne nyorienteringen gjorde ham også sårbar. Han hadde mistet beskyttelsen fra sine tidligere allierte og fremsto som en stadig større trussel – også for det amerikanske maktapparatet.

21. februar 1965 ble Malcolm X skutt og drept under en tale på Manhattan. Tre medlemmer av Nation of Islam ble dømt. I 2021 ble to av dem frikjent etter at nye bevis kom frem. I 2024 gikk familien til søksmål mot amerikanske myndigheter for å ha skjult informasjon og medvirket til drapet.

Å gjenoppfinne seg selv for enhver pris

Livet til Malcolm X er en reise i forandringer og en påminnelse om at identitet aldri er statisk – men alltid i bevegelse, alltid i utvikling. Han lærte oss at sann ledelse ikke handler om å låse seg fast i en doktrine, men om å ha mot til å forandre seg når ny innsikt krever det.

Kierkegaard beskrev eksistensen som en bro mellom det estetiske, det etiske og det åndelige. Malcolm X tok dette spranget gjentatte ganger – og han gjorde det alene, uten garanti for støtte eller seier.

Som Odyssevs, som seilte over havet på søken etter svar, nektet Malcolm X å slå seg til ro. Hans reise var ikke lineær, men sirkulær – en stadig tilbakevending til seg selv, men alltid med nye erkjennelser. Han forlot aldri det som drev ham – en uro, et kall, en tro på at endring må begynne innenfra.

Nietzsche ville kalt ham et overmenneske – ikke fordi han var feilfri, men fordi han forkastet alt som bandt ham fast. Han skapte seg selv på nytt, gang på gang, og levde i viljen til makt – ikke i betydningen av dominans, men som en ustanselig streben etter selvoverskridelse.

I en verden som stadig forsøker å forme oss etter sine egne interesser, krever det stort mot å definere seg selv. Men det var nettopp det Malcolm X gjorde – igjen og igjen – og derfor vil hans stemme aldri forsvinne.