Han som alltid kommer tilbake

Vi ante hva som kom, da Ståle Solbakken før den siste VM-kvalifiseringskampen i Milano åpnet sin pressekonferanse med å sende en hilsen til sin venn, kollega og forgjenger som landslagssjef.

«Han skulle egentlig ha sittet med dere her i dag. Han kjemper en hard kamp.», sa Solbakken – uten å utdype nærmere.

Noe var alvorlig galt.

I dag vet vi mer om hvilken avgjørende kamp Åge Hareide står midt oppi.

Han som har vunnet de aller fleste av dem han har utkjempet frem til nå, med en blanding av styrke, karisma og fryktet temperament.

Et fryktet temperament

Temperamentet har sjelden kommet tydeligere til uttrykk i offentligheten enn da Åge Hareide i september 2004 som landslagstrener skulle lede Norge i bortekamp mot Italia i beryktede Palermo på Sicilia.

«Enten er dere på lag med oss, eller så er dere for italienerne.», tordnet han mot norske medier, som han mente var urettferdige i sin kritikk av landslaget.

Det var ikke eneste gang Åge fra Hareid følte han skulle måtte heve stemmen og si fra.

Men som hans tidligere elev og gode venn Ole Gunnar Solskjær en gang uttrykte det:

Nå trenger han alt han kan mobilisere av entusiasme.

Offentlig og veldig privat

Åge Hareide er en mann av tydelighet.

Som spiller, som trener – og som fotballekspert.

Men den offentlige Åge, er ikke helt lik den private utgaven av sunnmøringen, som har satt tydelige grenser for hva han ønsker å dele om livet.

Han som nå har ventet i mange måneder med å fortelle omverdenen den egentlige grunnen til hans fravær fra det rampelyset han har beveget seg i mer eller mindre konstant siden starten av 1970-tallet.

For selv om Åge Hareide har tatt pauser fra offentligheten, har han alltid vært der, alltid vært til stede. De siste månedene har han plutselig forsvunnet helt.

Ingen Åge Hareide har analysert Norges plutselige suksess eller anslått VM-sjansene.

Den første som satte ord på bekymringene, var altså landslagstrener Ståle Solbakken i forkant av VM-kvalifiseringskampen mot Italia.

Men detaljene om hvilken hensynsløs motstander Åge Fridtjof Hareide nå kjemper mot kom først en drøy uke senere.

Diagnoser blir knapt mer brutale enn nettopp «hjernekreft».

Og i slike situasjoner er det vanskelig å tenke annet enn det verste.

Men så er det noe ved hele Åge Hareide som gjør at vi som har opplevd ham på nært hold likevel ikke klarer å la tungsinnet helt få plass.

For ingen som har møtt Åge Hareide har unngått å bli fascinert av kraften han utstråler.

Den naturlige entusiasmen, autoriteten. Sjarmen. Og sinnet. Som altså egentlig bare er entusiasme. Og smilet. Det veldig brede smilet, gjerne etterfulgt av en meget karakteristisk og smittende latter.

I svingdøra på Marienlyst

Heller ikke vi i NRK har kunnet unngå å legge merke til den aldri hvilende Hareide.

Han som i 1981 ble første skandinaviske spiller i en tippekamp fra England,
debuterte i allmennkringkasteren på slutten av 80-tallet som ekspertkommentator for Arne Scheie i en tippekamp mellom hans tidligere klubb Norwich og Sutton i FA-cupen.

Siden har han med ujevne mellomrom vendt tilbake til NRK for å spre sin kunnskap fra studio på Marienlyst eller på arenaer rundt i verden.

Men aldri har han blitt lenge.

De siste årene har han knapt rukket å komme inn i redaksjonslokalene, som regel rett fra Molde-flyet, og få kastet av seg jakka over en stol, umiddelbart klar for å analysere og diskutere eller ringe en eller annen internasjonal fotballstorhet han kjenner fra sin tid utenlands- før han like hurtig har måttet meddele at han igjen må av gårde.

En ny skandinavisk storklubb i krise trenger hjelp. Et nytt landslag trenger en stødig og styrende hånd.

Helsingborg, Malmö FF, Danmark, Rosenborg, Island. Rekken synes uendelig. Og kunne vært enda mye lenger, hvis han hadde ønsket.

Før han igjen har sagt at nå er det nok. Gang etter gang. Livet besto av mer enn fotball.

Viktigere ting enn fotball

Første gang det skjedde var i 2002. Høyst overraskende forlot han danske Brøndby mens de fortsatt toppet Superligaen og sa han skulle inn i «fotballsølibat».

Vel hadde resultatene en periode vært skuffende, men Hareide var ikke av typen som ga seg uten kamp.

Først et par år senere, i boka «Fotball, fornuft og følelser», som han skrev sammen med Harald Henmo, fortalte han den egentlige grunnen.

Midt i kampen om det danske ligagullet hadde kona Annbjørg fått en kreftdiagnose hjemme i Molde.

Brøndby ble mester i Danmark like etterpå. Hareide dro hjem til Norge og overtok Rosenborg etter Nils Arne Eggen. Ingen andre hadde formatet eller selvtilliten til så mye som å vurdere et slikt prosjekt.

Året etter var Rosenborg seriemester igjen, og Åge Hareide var historisk, som den eneste trener som har vunnet serien i alle de tre skandinaviske landene.

Den dag i dag gjør dette ham unik.

Han som gang etter gang påsto at nok var nok. Og alltid kom tilbake.

Den gutteaktig smilende Åge Hareide er fotballens egen comeback kid.

Den danske bragd

Men uansett alle hans seriegull, er hans så langt største prestasjon som trener det han fikk til med Danmark.

Vi var mange både her hjemme og i nettopp nabolandet i sør som gispet da Hareide i 2015 ble presentert som dansk fotballs viktigste.

Man får ikke noen større anerkjennelse som norsk trener. Mistroen til norsk fotball og alle involverte i den har alltid vært massiv blant danskene.

Her blir Åge Hareide mannen som blir utpekt til å få de røde og hvite tilbake til verdenstoppen etter at Morten Olsen ikke fikk dem til EM i Frankrike.

Og han klarte det.

I VM i Russland i 2018 var Danmark eneste lag som tok poeng fra senere verdensmester Frankrike – og røk ut av turneringen i åttedelsfinalen på straffesparkkonkurranse mot Kroatia, som endte som Frankrikes motstander i finalen.

Dette er den nest beste danske VM-prestasjon noensinne.

Ringen sluttet på San Siro

Den kommende sommeren skulle Åge Hareide igjen delt av sin unike erfaring i NRKs VM-studio.

I stedet skal han følge mesterskapet fra sofaen hjemme i Molde.

Det er ting i livet som er viktigere enn fotball.

Som å vinne den viktigste kampen han noen gang har utkjempet. Den om livet selv.

Søndag 16. november var Hareide likevel til stede på tribunen på San Siro i Milano. Med seg hadde han både sønnen Bendik og mannen han startet samarbeidet med i Molde helt tilbake på tidlig 1990-tall, nemlig Kjell Inge Røkke.
Der fikk han se Norge ydmyke Italia på vei mot endelig å klare det Hareides egne menn var så ytterst nær å få til i 2007, da de mistet EM-plassen året etter i aller siste kamp hjemme mot Tyrkia.

Med dét var på et vis den ringen sluttet, 21 år etter at han selv i Palermo prøvde å mobilisere støtte til en kamp han følte var på vegne av hele nasjonen.

«Enten er dere på lag med oss, eller så er dere for italienerne.»
I dag trenger du i hvert fall ikke lure, Åge. Vi er alle på ditt lag.