Han ønsker seg et Midtøsten der hverken Israel eller Iran er dominerende

I desember 2022 kom Kinas leder Xi Jinping til Saudi-Arabias hovedstad Riyadh, skriver kronikkforfatteren. Foto: AP / NTB

Har Midtøsten noen klar geopolitisk identitet i skjæringspunktet mellom vest og øst? På lengre sikt er det mye som trekker regionen østover.

I daglig tale betyr geopolitikk bruk av makt for å fremme nasjonale interesser. Tradisjonelt har virkemidlene vært militære og diplomatiske, men handelspolitikk, boikott, sanksjoner og andre midler innen feltet politisk økonomi er også blitt viktige.

Geopolitikken er renset for rett og moral. I Midtøsten skifter den fort.

Normaliseringsavtaler

Skru tiden tre år tilbake. I desember 2022 kom Kinas leder Xi Jinping til Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. Kommunikeet fra møtet fortalte om samkjøring av partenes hovedsatsinger: den saudiske visjonen for 2030 og Kinas silkevei-program.

Enigheten var omfattende, og listen over samarbeidstiltak lang. Men saudierne reserverte seg på ett punkt. De var ikke rede til å handle på oljebørsen i Shanghai og skrive oljeavtalene i yuan.

I mars 2023 ble Saudi-Arabia og Iran enige om å gjenopprette de diplomatiske forbindelsene. Avtalen ble inngått i Beijing med Kina som mellommann og medunderskriver. Det utløste en serie normaliseringsavtaler mellom landene i regionen, med muligheter for mer samarbeid og mindre konflikt.

Så kom 7. oktober. Hamas angrep, og Israel nedkjempet sine fiender i nærområdet – på Gaza, Vestbredden, i Libanon og Syria. Hvis det fortsatt ulmer, går de til forkjøpsangrep, slik de har gjort hvis noen utfordrer det israelske atommonopolet i regionen. Det er skjedd tre ganger: i Irak i 1981, i Syria i 2007 og i Iran sammen med USA i fjor. Nå trues Iran på nytt.

Samtidig prøver USA å etablere en fredsordning for gjenoppbygging av Gaza og håndtering av relaterte konflikter. 50 land er invitert til Board of Peace (Fredsrådet), og drøyt halvparten har sagt ja, herunder de viktigste landene i regionen. Et titall har ikke svart, blant dem Kina og Russland. Europeerne sier stort sett nei. Tanken er å koordinere virkemidlene og trekke deltagerne inn i en ordning der USA (president Donald Trump selv) skal ha formannskapet.

Amerikansk-israelsk herredømme

Iran gjenstår. Hvis iranerne gjør som USA sier, legger seg flate og avvikler det meste, om ikke alt, av betydning i atomsektoren, skal de slippe å bli bombet.

Lenge var Israels interesser begrenset til dette spørsmålet, men nå er både Israel og USA blitt mer opptatt av regimeskifte. USA har brukt krigstrusler, informasjonskampanjer og massive sanksjoner for å få det til. Israel har agenter på bakken og oppfordrer folk til å demonstrere.

I Davos minnet den amerikanske finansministeren Scott Bessent om at USA har øvd maksimalt press på Iran, og at det har virket, for «i desember brøt økonomien deres sammen ... det var derfor folk tok til gatene». Han glemte at regimet også var å klandre. Begge deler bidro til uroen.

Hvis det iranske regimet faller og et vestvendt styre tar over, ligger mye til rette for amerikansk-israelsk herredømme i Midtøsten.

Ambisjonen er tydelig, og selv om den er brolagt med problemer, må andre ta høyde for noe i den retningen.

Kronprinsen liker det ikke

Kronprins Mohammed bin Salman, som tar mål av seg til å bli en geopolitisk krumtapp i regionen, liker det ikke. Han ønsker seg et Midtøsten der hverken Israel eller Iran er dominerende, men hvor han selv kan spille en sentral, balanserende rolle.

For tiden gjør han derfor mer av det han gjorde før 7. oktober, utvikler sine forbindelser med Kina, Russland og Tyrkia og åpner for en forsiktig tilnærming til Iran. Lenge hadde han problemer når det gjelder Tyrkia, men nå har han og Erdogan funnet hverandre i en motvekt mot israelsk og amerikansk innflytelse.

Det saudiske samarbeidet med israelske sikkerhetstjenester fortsetter i det skjulte, men normalisering med Israel er mindre aktuelt enn før. Forholdet til Trump er også satt på vent på grunn av hans regionale ambisjoner og iboende uforutsigbarhet. Men kronprinsen bryter ikke broer. Han stoppet det ventede medlemskapet i Brics (Brasil, Russland, India, Kina og Sør- Afrika og fem andre), som Trump sterkt misliker.

I drift i noen retning?

Har Midtøsten noen klar geopolitisk identitet i skjæringspunktet mellom vest og øst? Er regionen i drift i noen retning?

I øyeblikket er det amerikanske og israelske fotavtrykket dominerende, takket være viljen til å bruke overlegen militær makt. Europa trekker også regionen vestover økonomisk og diplomatisk og deler USAs fiendebilde av Iran.

Men Asias vekst og medlemslistene i internasjonale organisasjoner peker i en annen retning. Brics er én av dem. Egypt, Emiratene og Iran er blitt medlemmer, og Tyrkia banker på døren. Til sammen svarer Brics-landene for nesten halvparten av befolkningen og drøyt 40 prosent av verdiskapingen i verden målt i kjøpekraft.

Fellesprosjektene er få, for heterogeniteten er stor, men sammenslutningen har en viktig identitetsskapende funksjon. Medlemmene er forpliktet på de tre pilarene i FN-pakten: territoriell integritet, statlig suverenitet og ikke-innblanding i indre anliggender. Deres verdensbilde er multisentrisk, og de er sterke tilhengere av frihandel og multilateralt samarbeid. Her er det mye som stemmer med våre preferanser.

Mye trekker regionen østover

Misnøyen med det internasjonale finanssystemet vokser. Dagens system er skapt av USA, som har gjort det til et mektig våpen. Tiden løper fra det, men langsomt. I stedet for å utfordre dollaren direkte, arbeider derfor det indiske Brics-formannskapet med en pragmatisk tilnærming forut for neste toppmøte, basert på nasjonale digitale valutaer og en infrastruktur som overflødiggjør finanssystemet Swift. I dag er alle land avhengige av Swift for å sende penger over landegrensene.

Mens militær makt har umiddelbar virkning, vil endringer i finanssystemet få store konsekvenser for den globale maktfordelingen over tid. I Midtøsten kan Saudi-Arabia spille en viktig rolle gjennom Opec, hvor de har en lederrolle, og i Brics hvis de engasjerer seg der.

USA og Israel høster kortsiktige gevinster, men rå makt og amerikansk uforutsigbarhet kan slå tilbake på dem. På lengre sikt er det mye som trekker regionen østover. Brics-landene vokser fortere enn Vesten, og de politiske preferansene og normene de bygger på, har bred tilslutning globalt. For Midtøsten-landene var det derfor naturlig å bli med.

Fortsettelsen er likevel uviss. Å spå om Midtøsten forblir en risikosport.