Han la seg hjemme med feber og våknet opp på sykehuset flere dager senere

– Det er mye marginer i livet. Det er influensasesong nå. Og feber og vondt i øret høres jo i utgangspunktet ikke kjempeskummelt ut, sier Dan Børge Klungerbo (42).

I løpet av kort tid gikk han fra å ikke være helt i form, til å bli sendt i helikopter til Oslo for å borre hull i hjernen. Hadde han kommet inn en halv time kunne det ha vært for seint.

Vondt i øret

Dan Børge husker godt 9. februar. Det var en søndag, og det var årsmøte i Agder SV. Det var en lang møtedag, fra klokken 10 om formiddagen til langt utpå ettermiddagen.

– Jeg hadde vondt i hodet og vondt i det ene øret. Men jeg fikk smertestillende på møtet, så det gikk greit å være der, sier han.

Utover ettermiddagen merket han at smertene ble kraftigere. Da han kom hjem gikk han og la seg.

– Den 10. februar husker jeg ikke i det hele tatt. Jeg var sengeliggende, og hadde høy feber. Jeg var så varm at det ble dugg på vinduene inne på soverommet, sier han.

Han prøvde å komme seg ned på kjøkkenet på et tidspunkt, men gangen hans var ustø.

Gikk i bakken

Om morgenen den 11. februar lå han inne på datterens rom, for hun har gått inn i senga til foreldrene. Der gikk han i bakken, og ble liggende mellom senga og døra.

Samboeren hørte bare at det smalt i gulvet oppe i andre etasje. Da var klokken 6.45 og hun var i gang med niste og frokost.

– Jeg trodde det var jentene som slåss oppe i andre etasje, smiler Anita. Hun gikk opp for å sjekke, og fikk sjokk over synet.

– Det var et sjokk. Det var ganske vilt, jeg fikk så vidt opp døra, men jeg så Dan Børge ligge der. Da var det bare å ringe 113, sier Anita. Hun synes alt er grøtete og klart på samme tid når hun skal huske tilbake til den dagen.

– Ambulanse kom på noen få minutter, selv om det føltes som fire timer akkurat da, sier hun.

Kunne ha vært for sent

For Dan Børge er det sterkt å tenke på at det skjedde akkurat da det gjorde.

– Hadde jeg besvimt en time senere, så hadde ingen vært hjemme. Da hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg har fått høre i ettertid, av legene, at jeg fikk hjelp på sykehuset i grevens tid, sier han.

Dan Børge lå sånn plassert på gulvet at det var vanskelig å få opp døra og hjelpe han. Fem brannmenn måtte så komme og hjelpe å få han ned den bratte trappa. Så bar det med blålys til sykehuset.

– Vi visste ikke hva det var da, så vi gikk rett inn i overlevelsesmodus. De sa at de trodde ikke han kom til å dø, men de visste heller ikke, sier hun.

Spinalvæske

På sykehuset tok de prøve av spinalvæsken. Da fant de fort ut hva det dreide seg om. Det var hjernehinnebetennelse.

– Jeg hadde veldig høyt trykk i hodet, og ble sendt med helikopter til Oslo. Der våknet jeg fem dager senere, på bursdagen min, forteller han om den 16. februar.

Grunnen til at han vet dette, er fordi Anita og døtrene laget en dagbok til han underveis, hvor de skrev ned hva som skjedde hver dag. Selv husker han ikke mye fra denne tiden. Da er det spesielt å lese om hva han har vært gjennom.

– Jeg går litt i surr i tiden, sier han.

Boret hull

På sykehuset i Oslo ble det boret hull i kraniet, for å lette på trykket, og tappe ut puss.

– Du har vært innlagt og behandlet for en alvorlig hjernehinnebetennelse. Ved innleggelse var du ved nedsatt bevissthet. Du ble lagt i narkose og intubert før man sikret prøver fra ryggmarg. Disse viste en bakterie ved navn pneumokokker som er en svært hissig bakterie. Det var høyt trykk inne i hjernen din og du ble derfor flydd til Rikshospitalet der de boret hull i kraniet ditt og la inn dren for å lette på trykket og tappe ut puss, står det i papirene fra sykehuset.

– Den første tiden etter at jeg våknet var jeg desorientert, og forsto ikke helt alvoret i hva jeg hadde vært gjennom. Jeg trodde fortsatt at jeg var i Arendal. Det er fortsatt veldig forvirrende å tenke tilbake på alt sammen, sier han.

Kjørte tur retur

I dagboka kan han lese at Anita kjørte tur retur Oslo for å være sammen med han på Valentinesdagen. Det husker han ikke, for den dagen var han ikke våken. Den 16. februar kan han lese at de feiret bursdagen hans med kake.

Han synes det er sterkt å se tegningene som jentene hans har tegnet inn i dagboka, fra da pappa falt på gulvet og ble liggende mellom senga og døra.

– Underveis har jeg vært så bekymret for jentene mine, sier han om døtrene på fem og ni år, og samboeren Anita.

Dan Børge ble i Oslo til 20. februar, da ble han overført til sykehuset i Arendal. Der ble han satt på en tre uker lang antibiotikakur. Etter en uke på sykehuset i Arendal, kunne han dra hjem, men med oppfølging av hjemmesykepleien to ganger om dagen.

– Legen sa til Anita at jeg kom i grevens tid. Hadde jeg kommet inn til Oslo en halv time senere så hadde det vært for sent, med tanke på trykket i hjernen, sier han.

Må trene

Dan Børge hadde ofte ørebetennelse før, og hadde hull i den ene trommehinnen. For han var øret dermed et svakt punkt, ble han fortalt. Hjernehinnebetennelsen kom fra et virus som kom inn via øret og satte seg på hjernen.

– Hjernen har fått seg en trøkk. Livet ble satt litt på vent, og jeg må ta det litt med ro fremover, sier han.

Han har begynt å jobbe litt igjen, men sliter fortsatt med å finne de riktige ordene når han snakker. I tillegg har han fått øvelser for å trene opp balansen igjen.

Til daglig jobber han i konsulentfirmaet Rejlers, i tillegg til at han er gruppeleder for SV i kommunestyret, sitter i oppvekst- og utdanningsutvalget og i formannskapet. Han står også på Stortingslista. Samboeren Anita jobber som kulturrådgiver i Grimstad kommune.

Omringet av omsorg

– I løpet av denne tiden, med 16 dager på sykehus, og hjelp hjemme, så har det vært fint å se hvordan hjelpen i kommunen fungerer. Det er så flotte og fine folk, skryter han. I tillegg er han rørt over omsorgen fra venner, familie og kollegaer.

– Da jeg kom hjem fra sykehuset kom jeg hjem til et blomsterhav, sier han.

– Vi har vært omringet av omsorg, av venner, lokalsamfunnet, skole og barnehage, og hele helsevesenet, som inkluderte oss i alt de gjorde, sier Anita.

De er enige i at opplevelsen setter ting i perspektiv. Mange ting i livet blir lite viktige når livet står på spill.

– Og så er det fint å kjenne på at vi har en landsby rundt oss som hjelper oss når vi trenger det, sier han.

I ettertid har han fått høre at det hele var en solskinnshistorie, siden det gikk så bra som det gjorde.

– Og samboeren min reddet livet mitt, sier han.