Han ble takket av med 22 armhevinger. Det var hans siste ønske.

Han er en 2002er. Han er nesten nøyaktig like gammel som min yngste datter. Hennes forventede levealder er nøyaktig fire ganger så lang som hans liv, skriver Yngvild Sørbye. Foto: Yngvild Sørbye

Ikke mange får en finale som Volodymyr Puholovko.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Firehjulstrekkeren er parkert. Vi har kjørt nesten 1700 km for å få den hit. Nå skal den overleveres til ukrainske soldater.

Men først er det noen andre vi må besøke.

De ligger på Marsmarken. Den nyeste æresgravlunden i Lviv, også kjent som Field of Mars, er oppkalt etter den romerske krigsguden. Alle som hviler her, har falt i tjeneste, men området er hverken pompøst eller militært. Det er bare skremmende stort.

Marsmarken er en åpen slette i en tettpakket storby. Et åpent sår.

Over bakken, foran korsene, er det forseggjorte, snekrede kasser i legemsstørrelse. De er fylt med blomster og lys, brev og hilsener, konfekt og barneleker, og fortsatt er det ikke plass nok til alt de etterlatte ville si.

Det står en benk ved hver eneste grav. Noen steder er det to, med ryggstø. Som et hjem i miniatyr.

Marsmarken er en del av Lytsjakiv-kirkegården, en av Europas største, etablert i 1786. Den er også, som andre ukrainske gravlunder, blant Europas mest hurtigvoksende. Denne høsten har tempoet akselerert.

Noen ganger kommer historien som en bumerang før du aner det. Tidligere var det et minnesmerke for sovjetiske soldater på Marsmarken (navnet er ikke nytt). Det ble fjernet som et ledd i dekommuniseringen så sent som i oktober 2021.

Våren 2022 startet en hektisk virksomhet med å flytte tidligere graver på feltet. De første falne etter fullskalainvasjonen fikk plass langs muren mot den gamle nekropolen. Vinteren 2023 hadde rundt 300 soldater fra Lviv-regionen fått sitt siste hvilested her. Ett år etter var tallet doblet til 600. I mai 2024 passerte man 800. Så ble det 900. Når dette skrives, har vi nådd et firesifret antall. Og tusen dager er gått siden 24. februar 2022.

Nesten alle frivillige som besøker Lviv, drar til Marsmarken. Så også vi som deltok på foreningen Fritt Ukrainas transport nummer 43.

Når du står her, skjønner du hvorfor.

Det første du ser, er bølgen av flagg. Store flagg, ofte to på hver grav. Du hører dem også, som journalisten Iryna Zapotitsjna skriver:

«Når det blåser opp, blafrer det sånn i flaggene at det er som om hundrevis av helter hvisker det de ikke rakk å si mens de var i live.»

Jeg fester meg ved ham nesten med det samme. De hvite liljene er duggfriske. Et berg av nelliker og margeritter, drapert med brede sørgebånd, strekker seg opp mot korset og de blågule flaggene.

Ansiktet er oppriktig, smilet er varmt. Glimtet i øyet tilhører en som burde dra ut og beseire verden. Skjegget som fikk gro ved fronten, er typisk for en svært ung mann.

Han heter, han het, Volodymyr Puholovko, og var sønn av Oleksandr.

Han er en 2002er. Han er nesten nøyaktig like gammel som min yngste datter. Hennes forventede levealder er nøyaktig fire ganger så lang som hans liv.

Han skulle fylle 22 år 4. desember. Nå er han, som ukrainerne sier, «for alltid 21».

Når jeg prøver å skrive om ham, må jeg rette tiden i hver eneste setning. Det er naturstridig, det er opprivende å skrive i fortid, for hvem kan prosessere tapet av alle disse ungdommene. Automatisk skriver jeg: «Han er».

Volodymyr Puholovko falt i Kharkiv-regionen 9. september 2024. Mer står det ikke i nekrologene, kanskje fordi han tjenestegjorde i etterretningstjenesten, HUR, Defence Intelligence of Ukraine.

Han etterlater seg foreldre, en 14 år gammel søster, besteforeldre og tre tanter med barn. Flere militære.

Han kom fra tettstedet Brjukhovytsji i Lviv oblast, en by med stolte aner tilbake til 1400-tallet. Et gammelt kursted med fredelige innsjøer, vakker natur og idylliske ferieleiligheter.

Ingen tvang ham. Men for Volodymyr Puholovko, som vokste opp i krigens skygge, var det neppe noe alternativ ikke å kjempe for friheten. Faren er yrkesmilitær og deltok i antiterroroperasjonene (ATO) i Donbas. En venn av familien forklarer meg:

«Volodymyr visste helt siden barndommen at han skulle bli soldat. Det var hans eget ønske. Ikke for å slåss, men for å beskytte. Å fortsette å beskytte, som sin far.»

Etter å ha fullført ungdomsskolen begynte han på en militær utdanning i Lviv, knapt 15 år gammel. Først ved Lyseet oppkalt etter heltene fra Kruty, deretter ved Det nasjonale militærakademiet oppkalt etter hetman Petro Sahajdatsjnyj.

I mars 2022 ble han sendt ut for å forsvare Kyiv sammen med andre kadetter. Senere vendte de tilbake, og han fortsatte studiene frem til offisers grad i 2024. Etter eksamen ble han håndplukket til en spesialenhet. Deretter bar det ut til frontområdene i øst.

«Du studerte hvor du ville. Du jobbet hvor du ville. Du fikk den stillingen du ønsket», skrev lillesøsteren Daryna til sin døde bror.

I Ukraina tar man ofte farvel to ganger. Den første minnegudstjenesten for Volodymyr ble holdt i den katolske kirken i Brjukhovytsji. Den andre fant sted fredag 20. september i Lviv, i den storslåtte Garnisonskirken for de hellige apostlene Peter og Paul. Her begraves også sivile ofre. I denne kirken tok hele byen farvel med familien Bazylevytsj, moren og de tre døtrene som ble drept i et missilangrep i hjemmet sitt den 4. september; i denne kirken tok hele landet farvel med dikteren Victoria Amelina i 2023. De ligger begravet innenfor murene, på den gamle delen av Lytsjakiv-kirkegården.

Fem soldater lå i lukket kiste i Lviv denne dagen. Det er nesten alltid flere på én gang. Den faste transportruten, organisert med mønstergyldig logistikk, ender på Marsmarken.

Ikke mange får en slik finale som Volodymyr Puholovko. Han ble takket av med 22 armhevinger. Det var hans siste ønske.

Tygg litt på den, for dette må en 21-åring i dagens Ukraina tenke på: Hva er mitt siste ønske?

Volodymyr hadde ikke bare ett, men tre ønsker. Morens venninne Sophia Krivulia forteller meg om dem. Før han dro til fronten, sa Volodja til sin beste venn:

«Hvis jeg dør, så støtt foreldrene mine og bli deres sønn.

Ta vare på søsteren min slik jeg ville tatt vare på henne, bli hennes bror.

Og så kommer dere sannsynligvis til å stå lenge i kirken og på gravstedet, så la oss alle strekke på oss. Gjør like mange armhevinger som jeg er gammel.»

Og slik ble det. Vennen holdt tale på Marsmarken, han snakket om bestekameratens humor og idrettsglede mens han tørket tårer med håndbaken. Så ledet han an i den siste hilsen: 22 armhevinger på kirkegården. Sivile og militære side om side.

De gjorde en kunstpause før den siste, han ble strengt tatt bare 21. Men han gikk i sitt 22. år.

Opptaket er avspilt 2 millioner ganger. Det gjør vondt, men det er lillesøsterens videohilsen som tar knekken på meg.

Hun er bare 14, og de sto hverandre svært nær.

Daryna er en talentfull danser, i fjor kom hun til superfinalen i Global Talent i Kyiv. Hun har store øyne og en sped kropp, en kropp som trenger en storebror, en å se opp til, en som hjelper, støtter og beskytter. Hun er så lett, så lett, men nå har sorgen lammet henne, volden og krigen har pulverisert barndommen hennes, heretter er det personlig. Heretter får bildene av storebroren istykkerrevne hjerter og gråtefjes, hun har drysset dem overalt, på alle familiebildene, bilder av de to, bilder av far og sønn på tur, en far som ennå ikke har rukket å fylle femti, men har mistet sin eneste sønn. Det er bilder av alle fire sammen, etter julemiddagen med bikkja i sofaen, av broren med de første dunene på haken, på badestranden, han ser sorgløs ut, «alltid glad», med det samme varme smilet.

Hun får aldri snakke med ham igjen, så hun skriver det til ham i det tomme rommet, «du skal vite at du er en helt.»

Hvem har bestemt at en tenåring må skrive slike ord?

Denne historien har en epilog. En epilog som bringer meg tilbake til firehjulstrekkeren vi kjørte til Lviv, til den folkelige Ukrainastøtten, til alle de frivillige der ute. De står på, mens Norges regjering fortsetter sin seige tåketale.

Volodymyrs mor, Halyna Puholovko, har støttet flere innsamlinger til Ukrainas militære. Hun vet, som utallige mødre og andre støttespillere, at soldatenes behov for biler, droner, nattkikkerter, våpen, klær, mat og utstyr er desperat. Enhetene i den ukrainske hæren er underbemannet, underutstyrt, vi må nærmest si underkjent, ikke minst av norske myndigheter. Mange er blitt drept som en følge av denne armoden.

I sommer måtte Volodja og hans medsoldater selv starte en innsamling for å få elementære ting til eget forsvar, som et kjøretøy. Slik er det altså stelt når man skal beskytte Ukrainas nasjonale interesser.

Innsamlingen gikk tregt, så morens venninne ble koblet inn. Sophia har selv en ektemann ved fronten og har derfor blitt en dreven fundraiser. Hun lanserte bilspleisen slik:

«Det er lenge siden jeg har tigget, jeg har donert i det stille, men nå banker jeg på døren for å hjelpe gutta fra HUR, for de trenger det virkelig. Hittil har den nyopprettede enheten kommet seg til oppdragene sine uten egen transport. Men ved fronten trengs det hjul. Det finnes frivillige som har funnet biler i utlandet, vi har folk som kan kjøre dem hit, guttene våre vil ta seg av dokumentene. Alt vi trenger å gjøre, er å hjelpe dem med penger!»

Hun avsluttet med ordene:

«Denne saken er personlig for meg, fordi en av gutta er en ung offiser som vokste opp og ble en mann foran øynene mine.»

Målet var 270.000 UAH – omtrent 72000 norske kroner. Det var prisen på en Nissan Navara. Bilen minner om «vår» pickup, en eldre Toyota Hilux. Den skulle også til HUR.

15. august var beløpet i boks, firehjulstrekkeren ble levert, og alle var fornøyde.

En måned senere kom Halynas sønn tilbake i en kiste.

Marsmarken vokser. Minnestedene spiser seg utover den åpne sletta. De ytterste gravene er ennå bare dype hull. Jorda ligger over bakken, spadene står klare i påvente av kistene som kommer.

Over gaten ligger en velkjent fødselsklinikk. Svært mange av Lvivs beboere er født her. Også Volodymyr.

Fra vinduene kan nybakte mødre se ut over havet av vaiende flagg og kors. Hva blir fremtiden for deres nyfødte? Blir det 1000 dager til med krig?

Kanskje får de vokse opp, hvis de ikke drepes av et missil mot en ukrainsk by. Kanskje blir de store og sterke, kanskje klarer de 22 armhevinger.

Måtte de bare slippe å få ta dem på kirkegården.

Innholdet i kronikken ble opprinnelig publisert som et innlegg på forfatterens Facebook-side.