– Halvparten kunne kanskje vært forhindret

– Den eneste måten å stanse denne utviklingen på, er ved å gi bedre behandling før voldshandlingene skjer, sier Randi Rosenqvist til VG.

– Dette kommer til å skje igjen.

Hun har jobbet i norsk psykiatri og kriminalomsorg i flere tiår, og hadde blant annet ansvar for å observere Utøya-drapsmann Anders Behring Breivik i fengselet.

VG har kartlagt alle drap i Norge siden 2000. 127 mennesker er drept av psykisk syke drapsmenn, altså mennesker som har vært utilregneligeutilregneligePersoner som ikke kan holdes ansvarlige for sine handlinger på grunn av alvorlig psykisk lidelse eller annen tilstand som påvirker deres evne til å forstå hva de gjør. i gjerningsøyeblikket.

Det utgjør rundt 15 prosent av den totale oversikten.

• Ifølge Kripos var nesten hvert tredje drap og drapsforsøk begått av personer med alvorlig psykisk lidelse i årene 2014–2021.
• I perioden 2018–2021 var det over dobbelt så mange gjerningspersoner med psykiske lidelser enn i 2014–2018.
• Fra 2015 ser vi en bratt økning i polituttrykninger knyttet til psykiatri, blant annet fordi det innføres en lov som gjør det vanskeligere å underlegge pasienten tvungen psykisk helsehjelp. pasienten tvungen psykisk helsehjelp. Med virkning fra 1. september 2017 ble manglende samtykkekompetanse et vilkår for tvungen observasjon, tvungent psykisk helsevern og behandling uten eget samtykke. I praksis betyr lovendringen at samtykkekompetente pasienter kan avslå tilbud om behandling og oppfølging i psykisk helsevern.

Vanskelig å fange opp hvem som blir drapsmenn

– Kunne disse 127 drapene vært unngått?

– Man kan fange opp at personer blir syke, men ikke at de blir drapsmenn. Hvis en person ennå ikke har begått en voldshandling, kan man ikke predikere at han vil ende opp som en drapsmann. Det går ikke, understreker Rosenqvist.

Rosenqvist under rettssaken der terrordømte Anders Behring Breivik begjærer seg prøveløslatt i 2022. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Rosenqvist forklarer at man måtte ha behandlet og gitt oppfølging til veldig mange psykisk syke for å klare å forhindre at noen veldig få blir drapsmenn.

– Halvparten av drapene kunne kanskje vært forhindret hvis man hadde hatt bedre oppfølging av disse personene.

– Svingdørpasienter

Rettspsykiater Rosenqvist mener at de som lider av psykisk sykdom ofte får diagnosen altfor sent. Noen ganger blir ikke diagnosen plukket opp før etter at et drap er begått.

– Diagnostikken begynner først etter en alvorlig voldshandling. Og min erfaring er at veldig mange av dem har hatt kroniske psykoser gjennom mange år, og har hatt leveforhold som de ikke har mestret.

Tidligere i julen fortalte VG historien om Linnéa, som tok sitt eget liv et drøyt år etter at Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker i Kongsberg. En av de drepte – Hanne Englund – var Linnéas mor.

Bråthen hadde lang historie innen psykiatrien før drapene. I etterkant av drapene fortalte flere av hans venner til VG at han aldri fikk hjelpen han trengte.

– Mange av disse pasientene er svingdørspasienter, sier Rosenqvist.

Begrepet brukes til å beskrive en pasient som gjentatte ganger blir innlagt og utskrevet, med kort tid imellom innleggelsene.

50 prosent blir skrevet ut innen en uke og de fleste innen to-tre dager, sier Rosenqvist.

– I psykosebehandling trenger pasienten en langsiktig plan – en sammenhengende oppfølging som varer fra fem til syv år. Da vil det ofte gå greit. Men det er ganske mye som skal gjøres, og det har man ikke tid til på tre dager, sier hun og fortsetter:

– Vi opplever at pasientene ofte vil hjem når abstinensene kommer og så vurderer helsepersonell at han/hun har samtykkekompetansesamtykkekompetanseEvnen til å forstå og ta informerte beslutninger om egen medisinsk behandling. og derfor må sendes hjem, og det er feil.

– Jeg hevder at grunnen til at folk blir skrevet ut ikke handler om samtykkekompetanse, men fordi det ikke er flere senger. De blir skrevet ut i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg er veldig bekymret over de leveforhold som veldig ustabile og syke personer blir overlatt til.

Overlege i psykiatri ved Ahus, Sigrid Medhus, har den samme opplevelsen som Rosenqvist.

Det er vel så mye snakk om et ressursspørsmål, mener hun:

– Jeg tror at mange psyaktriske avdelinger er overfylt og at det er overbeleggoverbelegg Når en institusjon, som et sykehus, har flere pasienter enn det er kapasitet til å håndtere på en forsvarlig måte.. Det er så press på å skrive ut. Og lovverket blir et påskudd til å kunne skrive ut.

Hun skrev i 2022 en kronikk i Aftenposten, om at hun mener samtykkeloven ikke fungerer etter intensjonen.

Sigrid Medhus

Overlege ved psykiatri på Ahus

Medhus understreker at de som er dømt til behandling tar opp en del av kapasiteten. Det vil altså si pasienter som allerede har begått alvorlig kriminalitet.

– Det er en gullbillett inn, hvis man vil ha hjelp.

– Men så er det de som ikke er dømt til behandling. De forsvinner ut av systemet. De er ikke helt friske, men de er friske nok til å skrives ut. Tvangen blir opphevet, og så håper man på det beste.

– Hvordan oppleves det for dere som sitter og gjør disse vurderingene?

– Det er belastende.

Også Medhus mener at løsningen er flere langtidsplasser.

– Jeg er helt overbevist om at hvis flere pasienter hadde vært innlagt på institusjon, så hadde de levd lenger, blitt friskere, og de hadde ruset seg mindre.