Hadde vi ikke hatt fungerende sykehus i Norge, ville rundt 2000 nyfødte dødd hvert år

Et barn fødes mer eller mindre «druknet» i fostervann, skriver anestesilege Trond Nordseth. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Hadde vi ikke hatt fungerende sykehus i Norge, ville rundt 500 fødende og 2000 nyfødte dødd hvert år.

Det ser ut til å være stor forskjell mellom hvordan kvinner som ønsker å føde hjemme, og helsepersonell som jobber med fødsler, forstår risikobildet ved fødsler. En forklaring på hvorfor sistnevnte gruppe forstår dette annerledes, kan kanskje opplyse debatten.

Et barn fødes nemlig mer eller mindre «druknet» i fostervann. Navlesnoren sørger for at blodet får oksygen og andre nødvendigheter for å holde barnet i live.

De fysiske stimuliene fødselen påfører kroppen, gjør at barnet tar sine første pust når det kommer ut. Pustene trekker luft inn og åpner lungene, og fostervannet (cirka 100 milliliter) presses fra lungene over i blodsirkulasjonen.

Samtidig reduseres blodstrømmen fra navlesnoren til hjertet, og blodstrømmen til lungene øker raskt for å hente ut oksygen fra luften til blodet.

I denne settingen er barnet fullstendig overlatt til at omgivelsene tar vare på det og sørger for at lungene fylles med luft. Ellers vil barnet forbli «druknet» samtidig som blodstrømmen i navlesnoren etter hvert opphører.

Dramatisk og risikofylt

Forskning viser at cirka 85 prosent av nyfødte puster spontant uten hjelp, cirka 10 prosent puster etter fysisk stimulering, og cirka 5 prosent må ha aktiv pustehjelp fra helsepersonell (altså 1 av 20 nyfødte).

Fødsel er en av de mest dramatiske og risikofylte hendelsene i et menneskes liv. Livmoråpningen skal gå fra å være på få millimeter til cirka 10 centimeter samtidig som muskelsammentrekninger i livmoren over mange timer, sammen med pressing av mor i den siste fasen, får barnet ut.

På vei ut kan en rekke ulike komplikasjoner oppstå hvor navlesnoren klemmes av og hindrer oksygentilførsel. Barnet vil utvikle fødselsasfyksi, som er lavt oksygeninnhold i alle kroppens vev. Hjernen vil være mest sårbar for oksygenmangel, og barnet kan dø eller få store hjerneskader som gjør det pleietrengende resten av livet.

De som jobber med fødende, er regelmessig vitne til dramatiske hendelser der tidskritiske tiltak som bruk av vakuum, tang eller et akutt keisersnitt i hui og hast er nødvendige for å redde barnet. Dette skjer flere ganger daglig på norske fødeavdelinger, ofte hos fødende med antatt lav risiko for komplikasjoner, og kan sjelden forutsies før fødsel. Samtidig er det viktig å huske at de fleste fødsler heldigvis forløper ukomplisert.

Kan føre til hjerneskade

Om et barn fødes hjemme, planlagt eller ikke, kan det komme ut livløst, ikke-pustende med lungene fulle av fostervann. Det er en svært dramatisk situasjon.

Et viktig tiltak vil være å stimulere barnet kraftig langs ryggen, noe som kan gjøre at det begynner å puste selv. I mer alvorlige tilfeller vil det være nødvendig at man blåser luft i barnet. Om ikke utstyr for dette er tilgjengelig, er munn-til-munn en mulighet som telefon 113 kan veilede i.

Man må i denne pågående offentlige debatten være klar over følgende: Vanlig utrykningstid for ambulanse fra telefon innringt til den er fremme er typisk minst 10–15 minutter, selv i byer. Utrykningstid på minst 20–30 minutter eller mer er ikke uvanlig utenfor tettbebygde strøk, og for luftambulanse ofte lenger.

Samtidig vil effekten av tiltakene man gjør, da først og fremst at man blåser luft i barnet (ventilasjoner) med en ventilasjonsbag, ha størst effekt de første minuttene etter fødsel om barnet ikke puster selv. Jo senere man starter, jo mindre vil effekten være. Forsinkelse av slik behandling kan føre til uopprettelig hjerneskade.

Det er gjort et stort arbeid de siste årene med å lære opp ambulansepersonell i såkalt gjenoppliving av nyfødte, med fokus på slike ventilasjoner. Samtidig vil de fleste ambulansepersonell i Norge ha svært lite eller ingen erfaring i håndtering av syke nyfødte. En akutt fødselskomplikasjon vil riktignok sette i gang en storstilt aksjon hos 113. Men selv om det sendes ut jordmor fra sykehus og anestesilege på luftambulanse, vil det fysisk ikke være mulig å komme frem innenfor tidsrommet de livreddende tiltakene har mest effekt, når det virkelig går galt.

Vanskelig å forstå

I 2018–2020 uttalte jeg meg som anestesilege kritisk til risikobildet ved hjemmefødsler. Jeg ble møtt med mye kritikk fra det vi som jobber i sykehus, ofte omtaler som «alternativ-jordmødre». Altså jordmødre som har som utgangspunkt at fødsler bør gjennomføres mest mulig «naturlig», og at medisinske intervensjoner er noe den fødende bør holdes lengst mulig unna (for eksempel epidural).

Hjemmefødsel med jordmor er en ytterlighet i dette, fremmet av en liten gruppe jordmødre. Uassisterte hjemmefødsler er ekstremvarianten, fremmet av «fødselsinfluensere» uten medisinsk bakgrunn.

At avveiningen mellom mors ønsker for en bestemt fødselsopplevelse opp mot risikoen for hjerneskade hos barnet går i favør fødselsopplevelse, er vanskelig å forstå.

Men la oss prøve å forstå fenomenet ut fra en ganske typisk argumentasjonsrekke i sosiale medier: «Om den fødende føder hjemme, vil hun oppnå en stor grad av avslapning og ro i sine vante omgivelser, hun vil komme i kontakt med sine urinstinkter, og hormoner som fremmer fødsel vil strømme fritt. Dette vil gjøre at fødselen forløper mindre komplisert, og hun vil spares for unødvendige intervensjoner på sykehus, slik som for eksempel klipping, bruk av vakuum/tang og keisersnitt».

Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at denne forståelsesmodellen har noe i seg. Samtidig er det slik at i land uten fungerende helsevesen vil cirka 1 av 100 kvinner og cirka 3–4 av 100 nyfødte dø i forbindelse med fødsel. Tross at mor ofte føder i sine vante omgivelser.

Hadde vi ikke hatt fungerende sykehus i Norge, ville altså cirka 500 fødende og cirka 2000 nyfødte dødd hvert år med dagens fødselsrater. Det er altså grunner til at vi har et fødetilbud som skal ivareta både mor og barn i denne kritiske fasen av deres liv.

Tross offentlig debatt og informasjonskampanjer ser ikke risikobildet ved uassisterte hjemmefødsler ut til å overbevise alle. Men hvilke rammer det skal og må være rundt en barnefødsel av hensyn til barnets sikkerhet, som kan aksepteres av fødende med skepsis til sykehusfødsler, må vi som samfunn finne løsninger for som gjør at færrest mulig fødende og nyfødte blir skadet.

Oppgitte interessekonflikter: Trond Nordseth hadde mellom 2014–2022 ubetalt verv som leder i nonprofit-organisasjonen Norsk Resuscitasjonsråd (NRR), som forvalter norske retningslinjer i nyfødtgjenoppliving. Han har ubetalt verv som styreleder i NRR-eide NSG AS, som arrangerer kurs i nyfødtgjenoppliving. Ingen personlige økonomiske interesser.