Guttas helter

– Har du målt muskelmassen din?

– Dama mi forventer sixpack.

– Jeg må ha null kroppsfett.

– Ta bilde av meg når jeg flekser.

Det skjer hver eneste gang jeg tar turen innom treningssenteret. Unge gutter mellom 15 og 20 snakker gjerne høylytt og entusiastisk om kroppen sin. Nærmest skamløst vil jeg påstå. Helst i garderoben. Hvem har de største musklene, hvem har minst kroppsfett, hvem har bulka mest og er sixpacken tydelig nok?

De ivrigste river av seg T-skjorten og strammer musklene foran speilet. Beundrer hverandres bicepser og magemuskler.

– Jeg nærmer meg sixpack, men målet er eightpack.

Jeg blir like fascinert hver eneste gang. Jeg kan ikke huske at vi var så skamløst selvsentrerte som 18-åringer, eller har jeg blitt voksen, gretten og glemsk? Og det skjer overalt jeg trener. Oslo sentrum, østkanten, vestkanten, Lørenskog og Lillestrøm.

– Han har skikkelig bra abs, roper en gutt entusiastisk, mens en vennegjeng surfer seg gjennom dagens muskelvideoer.

De flokker seg sammen rundt mobiltelefonene og drukner i TikTok-videoer med topptrente influensere fra hele kloden. Gutter og unge menn som lever og ånder for trening. I USA, Brasil og India. De som tjener millioner på å flekse muskler, dele treningstips, dietter, protein shakes, spray tan og store, men ofte uoppnåelige drømmer.

– Da må du kutte ut kebab.

– Wolla, jeg spiser ikke kebab lenger. Bare hvitt kjøtt og grønnsaker. Aldri sjokolade.

Noe skjedde rundt 2020. Året vi ble sperret inne. Korona. Skolen var delvis stengt, det samme var fotballen og håndballen, handlesentrene og fritidsklubbene. Den gang ungdommene ble sittende på rommet sitt og fant trøst i TikTok og Snapchat. For mange ble også treningssentrene redningen i perioder hvor sentrene holdt åpent.

Over natten troppet tusenvis av ungdommer opp på treningsstudio. Enkelte gutter så ikke ut som om de var mer enn 12 eller 13 år. De fleste tynne og hengslete med usikre pubertale blikk og fomlende fremtoning. De skulle trene og bygge TikTok-muskler: muskuløs, men slank og skikkelig fit og ripped. Sånn de ser ut i Hollywood eller Bollywood.

Vi snakker sjelden om kroppspress blant gutter og unge menn. Spiseforstyrrelser blir ofte ansett som en «jentesykdom». Guttene klarer ikke å identifisere seg med sykdommen fordi den lenge har vært assosiert med jenter.

Med andre ord er det grunn til å tro at mørketallene blant guttene er høye. Dessuten er verken gutter eller menn generelt flinke til å snakke om følelser og mental helse.

Få unge menn står frem i media eller sosiale medier og snakker om spiseforstyrrelser og kroppspress. Mer åpenhet kunne ha hjulpet mange andre gutter til å innrømme at de trenger hjelp. Eller rett og slett reddet liv.

– Jeg skal få en sånn V-shape.

En gutt på knappe 16 år retter opp ryggen, kaster armene ut i lufta og strammer musklene.

– Wolla jeg lover, du har potensialet, roper kompisen.

At tenåringsgutter og unge menn bruker tid på et treningsstudio er flott, og bør applauderes. Det holder dem unna gata, kriminalitet, rus og endeløse timer foran skjermen. Problemet oppstår når de forsøker å etterstrebe de urealistiske idealene i sosiale medier, hvor menn nærmest ser animerte og fotoshoppet ut. Selvtilliten kan også få seg en real omgang med juling.

En 16-åring er kroppslig sett ikke helt utviklet. Det vet vi. Ikke hodet heller.

Treningsregimet kan føre til at en del utvikler usunne mat- og treningsvaner. Det blir en besettelse, og skuffelsen blir desto større når musklene ikke vokser like fort som de håpet på. Da kan også ulovlige piller og ulike drikker bli en snarvei til den perfekte kroppen. Det er farlig.

Jeg er ikke så glemsk. Min generasjon vokste opp uten sosiale medier og muskel-influensere, men selvfølgelig hadde vi våre stjerner: Sylvester Stallone aka Rambo og Rocky, Bruce Lee, Arnold Schwarzenegger og Marky Mark fra Calvin Klein-reklamene.

Jeg var ganske tynn som tenåring og hadde selvsagt mine komplekser og frustrasjoner. Beina var altfor tynne og armene for lange. Og ja, jeg sammenlignet meg med de andre guttene i klassen. Han som tok 60 kg i benkpress og han som viste frem overkroppen i tide og utide.

Solariumsbrune Rambo med pannebånd og maskingevær var kanskje det mest urealistiske og destruktive kroppsidealet på 1980- og 90-tallet. Det var Hollywood på sitt beste og verste. Gutta ville være Rambo. De trente og trente på de få treningssentrene som eksisterte på den tiden. Anabole steroider dukket også opp.

Forskjellen fra den gang er at Sylvester Stallone verken hadde TikTok eller Snapchatkonto. Vi hadde ingen mulighet til å kopiere treningsregimet og diettene hans, visste ikke hvilke proteinshakes Rambo drakk til frokost og middag eller fettprosenten, muskelmassen og biceps-størrelsen hans.

Kjendisene på 1990-tallet var mer mystiske. I dag deler influensere nesten alt. Mystikken er borte. De er tilgjengelige 24/7 og påvirker deg non stop. Influensere blir på en måte din beste venn på godt og vondt.

Rambo-generasjonens barn er nå på treningssentrene. Vår oppgave som foreldre er å følge ekstra nøye med på hva de spiser og drikker.

Er guttene unormalt opptatt av kropp, mat og vekt? Snakker de mye om sukkerinnhold og fettprosent i ulike matvarer til frokost? Sammenligner de seg ofte med de andre guttene i klassen eller på treningssenteret? Dropper de måltider? Forsvinner de på do etter middagen? Vil de plutselig ikke bade om sommeren? Ser de litt nedstemte og triste ut? Holder de seg for seg selv?

Da bør det ringe en bjelle. For det er mange tegn vi kan se etter.

Vi har ingen gutter å miste. Spiseforstyrrelser er en forferdelig sykdom som enkelte aldri blir helt kvitt og må leve med resten av livet.

Vi må hjelpe guttene med å finne sunne og realistiske forbilder. Ja, vi må oppmuntre til trening og sunt kosthold. Men å diskutere V-shapes, fettprosenter og muskelmasse i garderoben mens alle hører på, kan være usunt og direkte farlig.

Selv Rambo hadde nok blitt skremt.