Grove beskyldninger mot Mette-Marit

2 hours ago 1

«Ute av kontroll» heter den nye boken fra innsiden av Se og Hørs redaksjon. Og det virker ikke som om de har hatt helt kontrollen selv heller.

Ikke at det er unaturlig med søkelys på folk med makt og status. Det har Se og Hør ofte lykkes med. Særlig i sine saker om kongefamilien.

Men påstander må kunne dokumenteres. I denne boken skrevet av Kjersti Kvam, er det gitt plass til spekulasjoner og moralprekener.

Foruten feil i boken som allerede er påpekt, blir det spekulativt når psykologspesialist og nevropsykolog Susanne Nordby Johansen synser om hvorfor Marius Borg Høiby har blitt som han er. Det kan være snakk om gener, visstnok. Og dårlig miljø.

Mye skam kastes på moren via fjerndiagnostisering.

Det spekuleres i hvorvidt kronprinsesse Mette-Marit kan være en «medavhengig» som har dekket over for sønnen.

– Ikke bare har hun avvist ofrene, hun har også beskyttet voldsmannen, står det i boken.

Men forfatteren og psykologen har neppe fullgod oversikt over hva familien har gjort i denne saken. Det taler for varsomhet før man fordømmer en mor.

Et av punktene i boken over morens angivelige feil, er at Borg Høiby fikk bo tett på.

Det kan jo ha vært en dårlig vurdering, men hva vet de egentlig om det?

Mener Se og Hørs reportere og forfatteren av boken at mødre kan styre voksne sønner? At foreldre til rusmisbrukere bærer skylden?

Kanskje de bør gi ut en bok om riktig barneoppdragelse neste gang?

Ikke for det. Denne boken er ikke kjedelig. Det er også god grunn til å granske saken.

Det er tidligere avdekket at Høibys mobil ble knust før politiet fikk tak i den.

Det er også interessant å lese om Se og Hørs arbeidsmetoder. Hadde saken ikke vært såpass alvorlig, kunne boken lokket frem godmodig latter.

Mer tragikomisk er den patosdirrende, liksom-høyverdige begrunnelsen som gjentas for å kjøre på: Se og Hørs påståtte omtanke for kongefamilien og det norske samfunnet.

Med et så bankende hjerte er de vel allerede i gang med en oppfølger om vold og overgrep begått av ikke-kjendiser?

De prøver kanskje å lure seg selv, men hvem andre tror på at de gjør dette for tillitssamfunnet og kriminalitetsbekjempelse?

– Jeg har kjent på ømhet for lille Marius, skriver forfatteren i forordet.

Altså. Spar meg.

Det virker manipulativt når det i boken, på jukse-empatisk vis, hevdes at Mette-Marits morskjærlighet har svekket tilliten til kongehuset og satt ektemannen i en «ekstremt krevende situasjon».

Boken går også langt i å si at Marius Borg Høiby er skyldig før rettssaken har begynt. Han omtales som «en påstått serieovergriper som i mange år var blitt beskyttet fra høyeste hold.»

Igjen viser det seg vanskelig å dokumentere den påståtte spesialbehandlingen, selv om det legges ved en lang, konkret liste.

Et eksempel: Da Marius Borg Høiby ble tatt med kokain på festival, hevdes det i boken at journalistene fikk høre at kronprinsessen blandet seg inn, men at Se og Hør ikke kunne dokumentere det.

Det hadde vært en bra sak. Men det må kunne dokumenteres. I boken ender forfatteren etter først å ha gjengitt ryktene, til slutt med å slå dette fast:

– Hun kontaktet politiet etter at Marius ble tatt med narkotika på Palmesus-festivalen i 2018, og fikk saken forminsket og ut av arkivene, står det i boken.

– Marius har forklart oss at han fikk et forelegg for bruk, som han betalte på stedet. Hans mor ante ikke noe om dette før lang tid senere, sier hans forsvarer Ellen Holager Andenæs i en tekstmelding.

Siden metoden som brukes mye i boken er å trykke dialog der journalistene spekulerer seg imellom, blir man utrygg på mye som påstås.

En av fortellerne i boken føler for eksempel at det var Mette-Marit som knuste sønnens telefon før arrestasjonen.

Leserne skjønner at akkurat det er bare noe han tror. Men slikt blandes sammen og gjør det vanskelig å vite hva de faktisk har (troverdige?) kilder på, og hva de bare føler.

Dermed bringer boken ikke så mye nytt, egentlig.

Noe av spesialbehandlingen i saken som vi faktisk vet om, går jo også i motsatt retning: Den kommende rettssaken ville ikke fått omtale om Høiby var en vanlig mann.

Det nevnes ikke. Det er mer på det nivået her: At det å kjøre Marius Borg Høiby hjem frem til russetiden angivelig ble kalt «spytaxi».

Hvem har ikke hatt med fulle tenåringer å gjøre? Dette var ikke informasjon det norske folk trengte.

De tre journalistene i Se og Hør behøver ikke angre på at de ikke trykket det (før nå).

De kan heller angre på at de river ned troverdigheten de møysommelig har bygd opp med en kjapp copypasta fra noe som ligner sladderappen Jodel.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article