Greit med moderne bunad?

Skjermdump, TikTok

Bytt gjerne bunadskjorte - men bunaden trenger hjemmelaget håndverk.

Tirsdag 6. mai kl. 18:00

<-Av: TORBJØRN URFJELL

Direktør, samfunn og arena, Kulturdirektoratet

Sandra Lyng har lansert sin Lyngwear drømmebluse som et alternativ til nordlandsbunadens linskjorte.

I en kronikk i VG, «Kjære bunadspolitiet» takker Lyng for alle meldinger fulle av støtte og glede.

Hun tar samtidig oppgjør med det såkalte bunadpolitiet fordi hun også har fått meldinger om at det ikke er greit å bruke blusen til nordlandsbunad.

Lyng mener kjærlighet til tradisjonen må gi rom for nye elementer og at det må skapes mer rom for det ekte.

Vi i Kulturdirektoratet deler Lyngs ønske om mer rom for det ekte, men da må vi kjenne igjen hva som gjør kulturarven levende.

Det er menneskene i Norge som avgjør om vi tar vare på kulturarven vår.

Foto: Javad Parsa / NTB

De frivillige organisasjonene og de som syr stakk, smir sølv og broderer skjorter sørget for at bunadbruk i Norge ble skrevet inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv i fjor.

Kulturdirektoratet har oppgaven med å følge opp FN-konvensjonen som skal øke respekten for tradisjonell kunnskap og overføringen av den mellom folk.

Vi representerte Norge da bunadbruk ble innskrevet, flankert av ti staute bunadskvinner som på ulikt vis holder tradisjonen levende.

Ingen av dem vil kalle seg bunadspoliti, men er trolig de med nærmeste kompetansen til å forsvare tittelen.

Foto: Dani Galeano

Å bytte nordlandsbunadens tradisjonelle hvite skjorte i lin med silkeskjorte i blå, rosa eller andre varianter, er et valg Sandra Lyng og andre gjerne må ta.

Men Lyng velger ikke bare silkeskjorte til seg selv.

Hun selger drømmeblusen til alle andre som har 1790 eller 3300 kroner å betale for ei skjorte som ifølge reklamen skal ha skredderkvalitet, norsk design og er brodert.

Hva som gir skredderkvalitet på en bluse som opererer med faste størrelser sies ikke. Hvor den norske designen er sydd og hvem som broderer er også ukjent.

Samtidig melder Lyngwear at drømmeblusene er utsolgt. Over 1000 bluser røyk ut på under et døgn.

Kun ukurante størrelser er igjen, til halv pris, før ny last kommer inn.

Altså skal det være solgt Sandra Lyng drømmebluser for det vi beregner som minst 3, 3 millioner kroner på lanseringsdagen.

Hvor mye de som syr bunadskjorter i Norge har tjent den samme dagen vet ikke vi, men det er i hovedsak kvinner i bygd og by som gjør den stille, uvurderlige jobben med nål og tråd.

Uten dem mister vi forbindelsen til historien, fellesskapet og oss selv. Vi har over tid sett at det skapes et marked for produksjon av bunad i lavkostland utenfor Norge.

Med Lyngwear og andre lignende aktører får vi også et marked for tekstilindustri som kapitaliserer på bunaden de hevder de vil supplere.

I arbeidet med å ta vare på kulturarven må vi innse at en del bunader vil bli tilvirket utenfor Norge, og det vil komme nye produkter som utfordrer hjemmelaget håndverk.

Derfor er det viktig at en vesentlig andel av produksjonen beholdes i Norge, at utvikling av standardene foregår i Norge gjennom praksisen til alle som skaper bunader her hjemme.

Vi må kunne snakke med hun som har sydd skjorten lengre fordi folk ikke forstår hvorfor skjorten er så kort, hun som la på farge i broderiet fordi folk synes det er synd det hvite broderiet på hvitt ikke synes.

Vi må kunne sammenligne forklær på 17. mai, diskutere om konebelter og skaut er ut og hvorfor noen velger langbukse når nikkers er vanen.

Slik holdes kulturarven levende, samtidig som den utvikles. Og derfor må mange nok velge å bruke pengene sine på folk som syr bunadskjorter i Norge.