Gratulerer med dagen, menn!

Da var det vår tur igjen. Den internasjonale mannsdagen, menns motsvar til den for lengst institusjonaliserte kvinnedagen – dere vet, den dagen alle aviser og publikasjoner med respekt for seg selv har en egen 8. mars-utgave.

Mannsdagen, da? Vi er bare noen svært få som pleier å markere at den finnes, og – holdt på å si – godt er det.

Det er ikke for å såkalt «disse» Mannsdagen og de som jobber for å løfte den opp og frem som en dag der mannens problemer og utfordringer virkelig tas på alvor.

For dagen er absolutt til for å snakke om de som sliter og ikke finner sin plass her i livet. Mange av dem er menn.

Samtidig: Er det ikke vel mye identitetspolitikkIdentitetspolitikk refererer til politiske posisjoner basert på interessene og perspektivene til sosiale grupper som folk identifiserer seg med, som etnisitet, kjønn, eller seksuell legning. og gruppetenkning for tiden?

Lenge var den hvite og heteroseksuelle mannen «classless, clever and free» for å si det med John Lennon. Alle andre grupper jobbet for å få samme rettigheter og muligheter som mannen. Ikke på bekostning av ham, nødvendigvis. Mer som en standard å strekke seg etter.

Satt på spissen: Likestilling var, og er, å bli som mannen.

Men nå er menn også blitt en identitetsgruppe. Og jeg merker at det uroer meg en smule.

Spesielt fordi «guttas» opprør ser ut til å handle om retten til å være en slags parodi på et trangt mannsideal som på sitt verste er ganske ustilig.

De blir mer og mer høyrevridde, dessuten, som om Donald Trump er leirbålet man slår seg ned rundt, mens praten går om boksing, biceps og bitcoin.

Og som det prates. Et annet fenomen som preger vår tids mann (eller «gutt», for i vår verden er det voksne på vikende front, postulerer den britiske professoren Keith Hayward) er all jabbingen.

Verdens kanskje største stjerne for tiden, iallfall blant hankjønn, er den amerikanske podkasteren Joe Rogan. Den tidligere sportskommentatoren og komikeren har trolig en solid aksje i utfallet i det amerikanske valget, så svær er han.

Trump stilte villig opp, og fikk Rogans «endorsement». Mens intervjuet med Kamala Harris aldri ble noe av, blant annet fordi Rogan ikke gikk med på Harris-kampanjens betingelser. Det var nok en stor tabbe.

I Rogans pod prates det i timevis, og «bro»-stemningen rår. Det er ikke journalistikk, snarere tvert imot: Det er gøy og moro, men også en mulighet for å snakke – og snakke! –⁠ istedenfor å bli avbrutt i tide og utide, og det er vilt populært.

Brocasts er den nye skiten, som det kanskje ikke helt heter på norsk. Også her hjemme møtes mennene/guttene i lignende settinger, og skravla går, ofte på bekostning av presisjonen.

Det blir spennende å se om også det norske valget neste år blir et «podkast-valg», slik det amerikanske utvilsomt var det, iallfall blant unge menn, som for tiden strømmer den veien.

Altså til høyre.

LEVERTE RAPPORT: Mannsutvalget, her ved utvalgsmedlem Brede Hangeland. Foto: Frank Ertesvåg

Rogan er dritproff, og så jovial at det nesten er komisk i seg selv. De rastløst anlagte blant oss sliter alvorlig med oppmerksomheten uti tredje time med guttastemning, men samtidig er det jo noe besnærende å lytte på motstandsløs kompisprat der det er lov å drite i reglene for hva som sømmer seg å si.

Det er jo ganske gøy. Og kanskje en nødvendig reaksjon mot den ganske strenge tidsånden som har preget den identitetspolitiske («woke») perioden vi kanskje – jeg vi si forhåpentligvis – er i ferd med å legge litt bak oss.

Jo da, grupper har kjempet viktige kamper, og likestilling uavhengig av etnisitet, kjønn og seksuell legning er noe ethvert dannet menneske bør være for. Men gruppetenkningen har også sine negative sider.

Selv jubler jeg for den kulturelle urenheten, utvekslingen, blandingen – og vil ha færre, ikke flere, stengsler og beskrankninger mellom «oss» og «dem».

Menn har selvsagt sine spesifikke utfordringer. Rettigheter ved samlivsbrudd er en av de klassiske kampsakene fra Mannsdagens formative år, og menn og gutter er som alle vet overrepresentert på de fleste negative parametere.

Mannsutvalget, som leverte en ganske klok betenkning tidligere i år, pekte på en rekke dystre utfordringer som selvsagt må tas på alvor. Nå skal regjeringen lage en egen melding basert på utvalgets funn og forslag.

Men samtidig er det noe litt ufikst over all problematiseringen (noen vil kanskje si sutringen).

Faren er selvforsterkende prosesser – at gutter og menn sliter fordi gutter og menn sliter. Det mye diskuterte forslaget om at gutter kan begynne et år senere på skolen, for eksempel, er etter mitt syn å begynne i helt feil ende.

Jeg er litt redd for at den bråvåkne mannlige identitetspolitikken – både den Rogan-gøyale og den utvalgs-problematiserende – bidrar mer til å sementere forskjellene mellom kjønnene enn å utjevne dem.

GÅR TIL HØYRE: Norske unge menn er blitt langt mer konservative, og går til politikere som Unge Høyres Ola Svenneby og Simen Velle i FpU.

Den beste måten å markere Mannsdagen på er å rette fokuset på alle som faller utenfor og lever krevende liv. De er mange, og de må ikke glemmes. Vi skylder dem vår oppmerksomhet som storsamfunn.

Men det handler også om å senke skuldrene og omfavne et vidt og mangslungent mannsideal, uten en gitt fasit for hva det vil si å være norsk mann anno 2024.

For det være mann handler om så mye, mye mer enn muskler og millioner, slik man kan få inntrykk av er selve gullstandarden blant yngre gutter nå for tiden.

Selv vil jeg slå et slag for den avslappede, nysgjerrige, interesserte og engasjerte mannen. Som gjerne er litt innesluttet og rar, men samtidig trygg i sin egen særhet. Det vi pleide å kalle en kul kis.

Jeg tror det var flere sånne før.

Før også vi menn ble så opptatt av vår identitet at vi glemte å være oss selv.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.