Gratis er aldri gratis

Vi har stolt på ham.

Thorbjørn Jagland har vært statsminister, stortingspresident, generalsekretær i Europarådet og leder for Nobelkomiteen. Han har representert Norge ute og hjemme – i tiår.

Derfor er det ubehagelig å lese de nye dokumentene som viser tett kontakt med Jeffrey Epstein: familieferier hos en milliardær, tilbud om privatfly, luksushotell – og diskusjoner om felles investering og boligkjøp.

Så vidt vi vet har det ikke vært utvekslet konvolutter med penger eller bevis for lovbrudd. Men det stiller et grunnleggende spørsmål likevel: Når blir fordelene du får gjennom den typen maktposisjoner et problem?

Vi liker å tro at korrupsjon er noe som skjer i andre land: cash i hånden i mafiastil. Men moderne korrupsjon er ofte mykere: Gratis reiser, opphold, nettverk og muligheter.

Ikke penger i hånden – men penger spart. Ikke avtaler på papir – men relasjoner. Når en mektig person som sitter i et tillitsverv mottar store private fordeler fra en ekstremt rik privatperson, er det ikke lenger bare privat.

Jagland har forklart kontakten som vennskap og diplomatisk omgang. Men her oppstår de vanskelige spørsmålene:

Når er man venn? Når er man kollega? Når er man i et avhengighetsforhold?

Og er det greit å bo gratis i huset til en privat milliardær? Er det greit å fly privatfly betalt av ham? Er det greit å diskutere felles investeringer?

Og kanskje viktigst:

Ville dette vært greit hvis det ikke var Epstein – men hvem som helst?

Ubehagelig lesing

I 2008 tilstod Epstein å ha oppfordret to personer til prostitusjon, inkludert en mindreårig. Ifølge de nye dokumentene som ble sluppet i helgen planla Jagland og familien en tur til den såkalte Epstein-øya i 2014. Men turen til den karibiske øya ble avlyst.

Mange av overgrepene Epstein senere ble tiltalt for, skal ha skjedd på øya.

Det finnes formuleringer i e-postene som gjør saken enda mer ubehagelig å lese om. I en melding fra januar 2013 skriver Jagland til Epstein: «I can’t keep it going only with young women as you know», i en sammenheng der han samtidig omtaler en fremtidig reise sammen med familien.

Vi vet ikke hva denne formuleringen konkret viser til. Den dokumenterer ikke noen bestemt handling, og det er ikke grunnlag for å trekke bastante konklusjoner om privatliv. Via sin advokat har Jagland uttalt at «han aldri har hatt noen kontakt med Epstein knyttet til hans privatliv og omgang med unge jenter».

Men språket i seg selv sier noe om tonen i relasjonen – og om en type fortrolighet som vanskelig lar seg forene med rollen som nøytral, uavhengig og tillitsbærende maktperson.

To av Norges mest tillitsfulle verv

For på dette tidspunktet hadde Jagland to av Norges mest tillitsfulle verv: Han var både generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen.

Roller som ikke bare forutsetter juridisk ryddighet, men også dømmekraft, verdighet og klar avstand til personer og miljøer som senere viser seg å representere noe helt annet enn det offentligheten kunne akseptere.

Vi vet ikke om Thorbjørn Jagland har gjort noe straffbart. Det er heller ikke det dette først og fremst handler om. Dette handler om en annen grense – en usynlig, men avgjørende grense – den som trekkes opp av tillit. Grensen kan ikke gå ved «Så lenge det ikke er ulovlig».

Omfatter flere nordmenn

Utfordringen med uklare grenser er ikke avgrenset til én person eller én generasjon av tillitsbærere.

Mandag ble det kjent at Økokrim vurderer om det er grunnlag for å iverksette etterforskning på bakgrunn av informasjonen som har fremkommet i Epstein-filene.

Jagland har også varslet en redegjørelse om det som kommer frem i filene.

Også tidligere utenriksminister og nå leder for World Economic Forum, Børge Brende, har vært i kontakt med Epstein, ifølge de samme dokumentene som nå er offentliggjort. Han spiste middag med Epstein ved flere anledninger i 2018 og 2019 og hadde både sosiale møter og e-postkorrespondanse med ham – langt etter at Epstein var dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige.

Varme ordelag

Også i diplomatiet ser vi hvor uklare disse grensene kan bli. Mona Juul er en av Norges mest erfarne diplomater, tidligere ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet og i dag ambassadør i Irak, selv om hun mandag kveld ble fritatt fra sine arbeidsplikter mens departementet gjennomfører sine undersøkelser av hennes koblinger til Epstein.

Hun er også kjent som en sentral aktør bak Oslo-prosessen på 1990-tallet.

Likevel har hun selv beskrevet sin kontakt med Epstein som «minimal», samtidig som frigitte dokumenter viser at hun og ektemannen, Terje Rød-Larsen, besøkte Epsteins private øy sammen med sine to barn, fløy med hans privatfly og hadde flere middager med ham over tid. I e-poster takkes det for turen, og oppholdet omtales i varme og personlige ordelag.

På dette tidspunktet hadde Juul en av de mest betrodde stillingene i norsk forvaltning.

Har måttet gå for langt mindre

I norsk politikk har statsråder måttet gå for langt mindre: for aksjekjøp ektefellen har gjort, for pendlerleiligheter de ikke skulle hatt og for habilitetsbrudd uten personlig gevinst.

Nettopp fordi tillit ikke tåler gråsoner.

Norsk forvaltningsrett bygger på et enkelt prinsipp: Det skal ikke være tvil om en beslutningstakers uavhengighet. Habilitetsreglene handler ikke bare om faktiske bindinger, men om hvordan det ser ut utenfra. Allerede mistanke om påvirkning kan være nok til å diskvalifisere.

Når blir det et problem

Vi vet ikke hva disse relasjonene konkret innebar utover det dokumentene viser. Men igjen oppstår det samme grunnleggende spørsmålet: Når blir privat omgang med en ekstremt rik privatperson til noe mer enn bare sosial kontakt? Når blir det en fordel, et avhengighetsforhold – eller et tillitsproblem?

Når personer med så sentrale roller i statens tjeneste mottar reiser, opphold og økonomiske goder fra private aktører, er det ikke lenger bare et spørsmål om personlig dømmekraft, men om systemets evne til å sette klare grenser.

Alle trenger en styreleder

Dette kan ikke overlates til den enkeltes egen dømmekraft alene.

Et samfunn kan ikke basere seg på at maktpersoner selv skal definere hvor grensen går mellom privat vennskap og uakseptable fordeler. Nettopp derfor finnes det regler, kontrollmekanismer og krav til åpenhet.

Alle som forvalter makt på vegne av fellesskapet, trenger noen som ser dem i kortene. En slags styreleder for integriteten. Ikke fordi man nødvendigvis mistenker dem for uærlighet, men fordi systemer som mangler kontroll, før eller siden mister legitimitet.

Når vurderingen av hva som er greit overlates til private samtaler og personlige relasjoner, blir grensene flytende. Det som i utgangspunktet kan fremstå som uskyldig – en invitasjon, et opphold, en tjeneste – kan gradvis utvikle seg til et mønster av fordeler ingen har innsyn i.

Hvem følger med

Derfor er ikke dette først og fremst et spørsmål om moral hos én person, men om strukturene rundt. Hvem følger med? Hvem stiller spørsmålene? Hvem sørger for at avstanden mellom makt og private interesser faktisk opprettholdes?

I Norge har vi et strengt regime for pendlerboliger, aksjehandel og habilitet. Samtidig har vi tilsynelatende ikke hatt gode nok mekanismer for å kontrollere hvem toppdiplomater ferierer hos, hvem som betaler reisene deres, og hvem de diskuterer investeringer med.

Det er et hull i systemet – stort nok til å romme både privatfly og private øyer.